PRINSIPPER FOR ÅNDELIG LEDELSE

Gjestblogger er forfatter Nils-Petter Enstad. I tre deler skriver han om hvordan vi kan oppfatte Guds ledelse. Dette er den förste del.

Alle kristne har rett til å regne med at de skal kunne bli ledet av Den Hellige Ånd. Akkurat som Gud har gitt naturlovene for at det fysiske livet og naturen skal fungere etter hensikten, har han gitt lover for at livet i Den Hellige Ånd skal fungere etter hensikten. Naturlovene kan vi kalle Guds skapelsesunder, satt i system, og prinsippene for Den Hellige Ånds ledelse kan vi kalle Guds frelsesunder, satt i system. Guds frelsesverk i den enkelte er ikke noe som avsluttes den dagen et menneske bestemmer seg for å bli en kristen, men er en prosess som varer ved så lenge man lever. Den apostoliske utfordring til å ”vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus” gjelder hele livet.

Den eneste forutsetningen for denne rettigheten er at man er et Guds barn, født på ny ved troen på Frelseren Jesus Kristus, og at man er villig til å la seg lede av Den Hellige Ånd - akseptere at Jesus er herre. Det er mange kristne som mener de aldri har opplevd Åndens ledelse. Dels kan dette skyldes at man ikke har vært klar over hvordan Åndens ledelse faktisk fungerer, dels har man måttet innse at problemet ikke var Åndens ledelse, men egen ulydighet. Men når denne grunnforutsetning er på plass, gjelder de prinsippene for Åndens ledelse som blir referert i det følgende.

Prinsipp 1: Hva sier Bibelen?
Det første og viktigste prinsippet i alt som har med Åndens ledelse å gjøre kan uttrykkes i form av følgende spørsmål: Hva sier Bibelen?

Det er mange kristne som ber Gud om ledelse og åpenbaring i ting der man kunne fått det svaret man leter etter ved ganske enkelt å slå opp i Bibelen. En ”ledelse” som går imot Guds vilje slik den er uttrykt i Bibelen, er ikke av Gud. Guds Ånd motsier ikke seg selv. Bibellæreren A.W. Tozer har pekt på at kristne aldri skal ”søke ledelse” i forhold som Gud uttrykkelig har forbudt i sitt ord, eller fortsette å be om ledelse i saker der Gud allerede har sagt sitt "ja" eller gitt en befaling.

Fortsetter man å "be om ledelse" etter man har fått nettopp det, er det ikke lenger ledelse man ber om, men at Gud skal ombestemme seg. Man kan derfor godt si at det "farlig" å be Gud om ledelse i viktige spørsmål, eller i saker som betyr mye for en. Man risikerer jo å få et klart og utvetydig svar! I sjelesorg og menighetsarbeid støter man på mange situasjoner der dette prinsippet burde vært nøyere iakttatt. Det kan gjelde helt private forhold, og det kan gjelde ting som gjelder arbeidslivet eller menighetslivet. Det kan handle om så konkrete og viktige ting som valg av livsledsager, og det kan gå på ting som givertjeneste, yrkesvalg, moralske utfordringer og liknende.

Prinsipp 2: Guds vilje er god!
I de situasjonene hvor den kristne ikke kan finne en umiddelbart anvisning for ledelse i bibelordet, er prinsippet for Guds ledelse dette: Guds vilje er god. Gud vil at hans barn skal ha det godt (uttrykket "ha det godt" skal her ikke forstås først og fremst i materiell forstand)!

A. W. Tozer hevder at i de fleste spørsmål i livet overlater Gud saken til oss selv og vårt eget valg.

Det blir den kristne egen oppgave og eget ansvar å ta avgjørelsen, enten det nå dreier seg om hvor mange barn et ektepar vil ha, hva slags bil man skal eller andre liknende spørsmål. Å la slik ting detaljbestemmes ut fra ideer om "Guds ledelse", blir ifølge dette synet en form for overspent åndelighet.

Amerikaneren Samuel Logan Brengle (1860 - 1936) var en kjent teolog og forkynner innen metodistkirken i USA. Han avbrøt en lovende kirkelig karriere som enten ville ha ført ham til et metodistisk bispesete eller et teologisk professorat, og ble offiser i Frelsesarmeen. I Frelsesarmeen er hans navn først og fremst knyttet til læren om helliggjørelsen, og han regnes med rette som Frelsesarmeens fremste hellighetslærer. Han skriver: "Jeg kjente en mann som var ivrig etter å adlyde Gud og bli ledet av hans Ånd, men han hadde den feilaktige oppfatning at all sunn forstand skulle settes til side. Han ville at Den Hellige Ånd skulle lede ham til å spise så og så meget, og det hendte at han tok maten ut av munnen igjen fordi han mente Den Hellige Ånd sa at han hadde spist nok. Han mente selv at han ville bedrøve Guds Ånd dersom han svelget det han allerede hadde tatt inn i munnen. Uten tvil vil Ånden hjelpe en ærlig, søkende sjel, men det skjer ved å hellige menneskets sunne forstand. Ellers blir mennesket redusert og umyndiggjort."

”I kjærligheten finnes ikke frykt”
Den som erkjenner at Guds vilje med seg er god, kan være tillitsfull når han eller hun ber Gud lede seg. Gud vil nemlig at man skal kjenne glede ved å kunne tjene ham og ved at man lar seg lede av hans vilje. Denne gleden og tilliten henger sammen med den kjærlighet som helt naturlig finnes mellom Gud og den kristne. Gud elsker sine barn, og Guds barn elsker ham. Bibelen selv beskriver dette på denne måten: "I kjærligheten finnes ikke frykt".

En liten gutt satt på fars arm der far sto på verandaen i øverste etasje i et høyt hus. Mange meter nedenfor var bakken der bilene og menneskene så ut som små maur, sett fra guttens utkikkspunkt. På lek lente faren seg litt utover kanten av verandaen og sa: - Tenk om jeg slapp deg nå!
Gutten lo og klemte seg inn til faren: - Å, nei, pappa! Du er nok altfor glad i meg til at du gjør det!

Hva man ellers måtte mene om farens litt for robuste form for humor: Gutten visste at han var trygg på pappas arm. Han hadde fattet noe om hva farskjærlighet handler om. Motsatt kan vi si at dersom en kristen blir slått av en liknende tanke: "Hva skjer om Gud slipper meg nå?", er ikke det et uttrykk for Guds robuste form for humor, men for fristerens lureri, et lureri som er i slekt med det spørsmålet Eva fikk i hagen: "Har Gud virkelig sagt…?"

Av og til kan man gjennom forkynnelse og vitnesbyrd man hører få inntrykk av at Gud nærmest av prinsipp leder kristne inn i det de ikke vil, og spesielt inn i det man minst av alt vil eller ønsker. Denne vrangforestillingen møter man i mange forskjellige situasjoner. Mange har møtt den i forbindelse med yrkesvalg. Ofte var forkynnelsen slik at man kunne få inntrykk av at det man hadde glede av, var pr. definisjon om ikke syndig, så i det minste tvilsomt. Mange kunstneriske gaver og anlegg er blitt liggende og dø på grunn av slik forkynnelse.

Også i forholdet mellom gutt og jente eller mann og kvinne har slik forkynnelse bidratt til å skape dype sår. Et eksempel fra skjønnlitteraturen kan illustrere dette: Den kristne tenåringsjenta Tone er på vei til en lagsleir. Hun håper å møte igjen Birger, en jevnaldrende gutt som hun har truffet på en tidligere leir. De har brevvekslet siden, det er tydelig at en forelskelse er under utvikling.
Forkynnelsen under leiren dreier seg om hvorvidt Jesus er herre i den enkeltes liv, eller om han bare er passasjer. Dette presenteres på en meget personlig og direkte måte. For Tone blir konklusjonen på dette at hennes kristendom står og faller med om hun kan være glad i Birger eller ikke. Velger hun å la forelskelsen i Birger utvikle seg, er Jesus henvist til passasjersetet. Da er han ikke herre i livet hennes.
Den misforståtte troskapen og "offerviljen" som Tone her viser, har ligget innebygget i en god del av den forkynnelsen som har lydt om hva det vil si å la Jesus være "herre i livet".

Også kristne ektepar har kjent skyggen av denne forkynnelsen ligge over samlivet sitt: De fikk lett forståelsen av at det var noe som "galt" dersom de var "for opptatt" av den seksuelle delen av sitt ekteskap.
Det er for kristne som for andre mennesker: Det er lagt ned i dem en drift til, en trang etter, et behov for og en evne til et seksuelt samliv. Alle mennesker er skapt til å være seksuelle individer. For den kristne er det livslange ekteskapet mellom en mann og en kvinne den rammen som seksualiteten skal utfolde seg i. Tror man at det er Guds vilje at menneskene skal ha det godt, kan man med stor frimodighet tro at også et godt seksualliv er i pakt med Guds vilje. For den kristne som lever i et ekteskap, er kåtskap og glede i pakt med Guds vilje og et ledd i Åndens ledelse med ens liv.

Et kjent Paulus-sitat sier oss det meste av det vi behøver å vite om Guds vilje og Den Hellige Ånds ledelse, og alt vi behøver å vite for å erkjenne at Guds vilje med oss er god: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?"

Fra åpningskapitlet Nils-Petter Enstads bok ”Steg for steg – om Den Hellige Ånds ledelse i hverdagen” – gitt ut på eget forlag i 2009. Samme bok har tidligere vært gitt ut med tittelen ”Han leder meg” (Lunde forlag 1995).
Boka har studieplan og er godkjent av Frikirkelig Studieråd til bruk i studiegrupper.