Prinsipper for åndelig ledelse - 2

Gjestblogger er forfatter Nils-Petter Enstad. I tre deler skriver han om hvordan vi kan oppfatte Guds ledelse. Dette er den andre del. Den förste del finner du her>>

Prinsipp 3: Gud leder ved hjelp av fornuften
Den amerikanske filosofen og ateisten Thomas Paine (1737 - 1809) skrev i sin tid en bok som han kalte "Fornuftens tidsalder". Ut fra fornuftige argumenter og et fornuftig resonnement mente han tiden var inne til å la fornuften være det som styrte menneskene, og ikke troen på en Gud oppe i himmelen. Lederne for den store franske revolusjon i 1790-årene gikk enda lenger enn Thomas Paine: De gjorde fornuften til guddom. Kirke og kristendom ble avskaffet og selve nasjonalhelligdommen, Notre Dame-katedralen i Paris, ble gjort om til et strålende tempel, innvidd til Fornuften. Historisk sett er det korte linjer mellom Paines bok og den store franske revolusjon. Revolusjonen brøt ut mens Paine bodde i Frankrike, og boka ble skrevet mens han satt i fransk fengsel. Der var han havnet etter først å ha vært en av revolusjonens helter, deretter en av dens skurker. Trolig har han vært regnet som en av de små skurkene, for han slapp ut av fengslet igjen og kom seg tilbake til USA. Boka kom ut i to deler i årene 1794 og 1796.
Det er blitt sagt mye stygt og nedlatende om den menneskelige fornuft av kristne forkynnere i årenes løp. Den har da også sine klare begrensninger. Likevel er fornuften, dersom den er styrt av Ordet og det vi ellers vet om Guds vilje, ett av de redskaper Ånden bruker til å veilede den kristne. Det gjelder først og fremst der hvor Guds konkrete ledelse skal følges opp i praktisk handling. Har Gud vist en at man skal reise som misjonær til et spansktalende land, tilsier fornuften at man begynner å lære seg spansk. Det er ikke nødvendig med en egen åpenbaring om dette også. Det kan derfor være fornuftig å bli minnet om et fornuftig ord av Martin Luther i den forbindelse: "Jeg behøver ikke Ånden for å vite at jeg skal stelle annerledes med en hest enn med en sau eller ei ku. Og at jeg skal lage et ølfat annerledes enn et vinfat, det lærer jeg av fornuften og erfaringen. (...) Det er ikke nødvendig at Cæsar er en kristen; det klarer seg med sunt vett. På den måten holder jo Gud oppe tatarenes og tyrkernes rike."

Prinsipp 4: Gud leder ved hjelp av bønnelivet
Mye av det som skjer i Guds rike, har først skjedd i bønnens verden. Derfor er det viktig at den som ber, er i Guds ledelse med det han ber om. Et bønneliv kan leves helt vanemessig og automatisk: "Fadervårdusomerihimmelen, kommedittrike, skjedinvilje, somihimmelensåogpåjorden.." Også kristne som har hatt sterke, åndelige opplevelser, og har lang erfaring som kristne, kan være ukonsentrert og "sløve" i sitt bønneliv. Derfor ønsker Guds Ånd å komme den kristne til hjelp i bønnelivet.
Den kjente sørafrikanske forkynneren og bibellæreren David du Plessis, som i sin tid ble kalt "Mr. Pentecost" ("Herr Pinse"), forteller at i de første årene etter at han hadde tatt i bruk gaven til å be i tunger, plaget det ham at tankene hans løp hit og dit mens han ba. Han forsøkte å holde tankene sine "på plass" foran Herrens ansikt, men de fortsatte å løpe.
- Hvorfor greier jeg ikke å holde tankene mine samlet hos deg, Herre, ba David du Plessis til slutt. - De løper jo helt andre steder!
- Du skal løpe etter tankene dine, svarte Herren. - Det er på den måten jeg forsøker å lede deg i ditt bønneliv.
David du Plessis erfarte det samme som andre som ber i tunger erfarer (enten de er klar over det eller ikke, kan man godt si!), nemlig at Ånden selv går i forbønn for den kristne med sukk som ikke kan uttrykkes i ord. Dette gjelder enten man bruker tungetale eller ikke når man ber. Men den som har praktisert gaven til å be i tunger noenlunde bevisst at det er opp til en selv om man vil bruke den i de ulike situasjoner. Da har man samtidig oppdaget hvor befriende det er å kunne bruke den, spesielt i vanskelige situasjoner. Man "skifter kanal", kan man godt si, og lar bønnekampen skje på et annet og høyere plan enn om man bruker sitt eget språk og sin egen forstand mens man ber.
Nå skal det med én gang tilføyes at Guds ledelse gjennom bønnelivet selvfølgelig ikke er avhengig av om man ber i tunger eller ikke. Det er mange måter dette prinsippet kommer i funksjon på. Det kan for eksempel skje ved at den kristne, etter å ha lest en bibeltekst og latt den tale til seg, nærmest setter "dører og vinduer på vid vegg", for å bruke et bilde, og sier til Herren: ”Hva vil du si meg? Hvem vil du minne meg om?” Da kan det nok føles som om tankene "løper helt andre steder".
David du Plessis gjorde en erfaring som først og fremst tilsa at Gud ville tale til ham om konkrete situasjoner eller bestemte mennesker. I dette kan det ligge en tilskyndelse fra Herren om å kontakte de man har bedt for eller tenkt på.
Mange har fått slike tilskyndelser. "Jeg har tenkt så lenge at jeg skulle skrive til deg," er en replikk man ofte hører eller leser. Det kan også gjelde besøk eller andre former for kontakt som noen "har tenkt så lenge" at man skulle gjøre. For et kristent menneske er det like naturlig å si: "Gud har minnet meg om at jeg skulle kontakte deg."

Fra åpningskapitlet Nils-Petter Enstads bok ”Steg for steg – om Den Hellige Ånds ledelse i hverdagen” – gitt ut på eget forlag i 2009. Samme bok har tidligere vært gitt ut med tittelen ”Han leder meg” (Lunde forlag 1995).Boka har studieplan og er godkjent av Frikirkelig Studieråd til bruk i studiegrupper.