Det blomstrer i tørr jord!

Fra Jostein Nielsens blog:
Sist søndag var Magna og jeg i Uppsala. Da jeg forberedte meg for å gå til det første møtet talte Gud til meg om at gamle vekkelsesbrønner måtte graves opp på nytt. Jeg forsto at det var profetisk og at han nok ønsket at dette skulle fram, men jeg syntes at det var litt for ”generelt”.


Da møtet startet så jeg et bilde. Jeg trodde først at det var steiner som lå ved siden av hverandre, det liknet på bruddheller, men da bildet ble tydeligere så jeg at steinene forsvant og at mønsteret som jeg trodde kom fra steinheller var sprekker i uttørket jord. Da skjønte jeg at bildene hadde sammenheng med å grave opp de gamle brønnene. Under talen begynte jeg å bære fram profetien.

Mens jeg står der ser jeg at vannet fra vekkelsesbrønnene blir ført ut over det tørre landet. Opp fra sprekkene i den tørre jorden kommer det vakre blomster – veldig eksotiske blomster – mange av dem fremmede i Skandinavia. Jeg merket bekreftelsen i forsamlingen mens jeg formidlet dette.

Etter møtet snakket flere om menighetens satsing i en bydel som heter ”Stenhagen” og om at det hadde vært hardt i oppstarten, men at det nå har begynt å åpne seg. Bydelen er full av ”eksotiske” innvandrere. For ikke lenge siden var det en i menigheten som hadde båret fram en profeti om eksotiske blomster. Ganske sterkt å få være med på sånt. Gud er suveren og jeg tørster etter mer:

Gud, du er min Gud, som jeg søker.
Min sjel tørster etter deg,
mitt legeme stunder etter deg
i det øde, tørre, vannløse land.
Så skuer jeg deg i helligdommen
og ser din makt og herlighet.
For din miskunn er bedre enn livet.
Mine lepper skal synge din pris.
Så vil jeg love deg hele livet
Salme 63:1-12

Måtte Han la det spire fram noe nytt i Uppsala og Stenhagen!

Hva så han?

Fra Jostein Nielsens blog:
Når jeg leser en profeti blir jeg nysgjerrig på hva profeten så. Det er ikke sikkert at det var et bilde (eller et syn) – kanskje var det bare noen ord som kom?

Men la oss anta at det var bilder han så. Det må ha virket utrolig forvirrende å se en som er fra eldgamle dager og som skal fødes av en kvinne. Han skal være hersker, men blir født i ”ringe” Betlehem. Han skal ha stor makt, men være gjeter. Bildet er så fullt av ”selvmotsigelser” at det ville vært fristende for profeten å tenke: ”Nå hallusinerer jeg!”

Ville jeg a tidd? Jeg vet ikke, men jeg tar av meg hatten for Mika som bar profetien fram. Han fikk ikke sett den oppfylt i sin tid, men da den fra eldgamle dager ble født i sin tid, skjedde det i Betlehem. Han var hersker og hadde makt, men han var en hyrde. Det var så riktig det profeten så, men det tok nok en god porsjon tro å bære det fram.

Gud, gi oss profeter som er tro mot det de ser!

Dagens tekst: Mika 5:1-3

Iran vil ødelegge Israel, men verden er taus

Fra Norge idag:
"Det er i dag minnedag for Holocaust i Israel, og den er bl.a. blitt markert med to minutters stans i all trafikk, og ved at folk forlot bilene sine og stod med bøyde hoder og mintes de 6 millioner jødene som ble drept av nazismen. Mandag morgen fremla statsminister Binyamin Netanyahu i en tale ved en høytidelighet i minneinstitusjonen Yad Vashem i Jerusalem en advarsel om "et voksende tidevann av antisemittisme, fremkaldt av radikale islamistiske organisasjoner og regimer, anført av Iran og deres satellitter".

De nysgjerriges paradis!

Fra Jostein Nielsens blog:
Det må ha vært Aten rundt 50 år e. Kr.:
"Verken atenerne eller utlendingene som bor der, bruker tiden til noe annet enn å fortelle og høre siste nytt."
Apg 17:16–21

Egentlig tror jeg at det er fornuftig å bruke tid både på å høre og fortelle nyheter. Særlig når det inkluderer en ”åndelig” nysgjerrighet. Atenerne var det. De ville høre Paulus, og han trengte ikke bes to ganger.

Fantastisk med mennesker som har ”nytt” å fortelle. Noe av velsignelsen jeg opplever ved å blogge refleksjoner hver dag er at tekster som jeg har lest 100 ganger (og det er sikkert ingen overdrivelse når det gjelder dagens avsnitt) får nytt liv. Det blir ferskvare. Jeg elsker det ferske – fersk frukt, ferskt brød og et ferskt vitnesbyrd!

Når det gjelder åndelig nysgjerrighet tror jeg dagens norske samfunn nærmer seg atenske tilstander. Håper det er mange som kan tilby ferske varer!

”Å, salige stund uten like”

Av Nils-Petter Enstad:
Ingen vet hva som ga inspirasjon til teksten. Johan Falkberget mente den måtte springe ut av en Tabor-opplevelse. Andre har kalt den ”en reportasje fra påskemorgen”. I år er det 120 år siden Johan Halmrast skrev påskesalmen framfor mange andre: ”Å, salige stund uten like”.

Hele sitt voksne liv strevde han for å skaffe seg et levebrød av det å skrive: Romaner, reportasjer og dikt. Da han døde, 46 år gammel, fant man to sekker med upubliserte manuskripter på det vesle loftsrommet der han bodde. De ble brent ulest. Selv ville han helst huskes som salmedikter. I Norsk Salmebok er han representert med to tekster. Det er ”Hen over jorden et pilgrimstog” og den han selv kalte ”Maria Magdalenas jubel”: Å, salige stund uten like. Med de tre versene satte Johan Halmrast ord på en erfaring som vil leve så lenge kristne mennesker ennå feirer påske.


Han ble født på Lillehammer i 1866. Hans far var en av byens rikeste kjøpmenn, men da Johan, som var nesteldst av fem barn, var 12 år gikk faren konkurs. Familien flyttet til Kristiania, og den svakelige Johan, som fram til da hadde levd et beskyttet liv hos foreldrene, måtte tidlig tenke på å forsørge seg selv. Noe fysisk arbeid kunne det ikke bli snakk om, men han var både intelligent og kreativ, og begynte å skrive. Han lærte seg flere språk ved selvstudium, oversatte bøker og skrev sine egne ting. Romanene hans var klassiske trivialitetsfortellinger, men alltid med et budskap som gikk i retning av det kristne. Dypt religiøs som han var, skrev han mange rent kristne dikt og salmer.

Første vers av ”Maria Magdalenas jubel” sto på trykk i bladet ”Sangertidende” i 1890. Året etter sto alle tre versene i en sangsamling som het ”Noahs Due”. Av de 225 sangene i denne samlingen, hadde Halmrast skrevet 14. I 1906 forsøkte han å få støtte til et ambisiøst prosjekt, nemlig å skrive nye salmer til tekstene i andre tekstrekke. Sammen med henvendelsen lå et hefte med åtte salmer. Et eksemplar av dette heftet finnes i dag i biblioteket til Det teologiske Menighetsfakultet. Men støtten uteble, og det kom ikke flere salmer.

Han skrev mer enn 30 romaner. Flere av disse kom ut i nye opplag flere år etter hans død. I den satiriske romanen ”Bør Børson jr.” nevner Johan Falkberget Halmrast i samme åndedrag som Rudolf Muus og Jon Flatabø, to av de virkelig store navnene innen trivialitetslitteraturen. Han oversatte også Brødrene Grimms eventyr fra tysk til norsk.

De siste årene ble tunge. Han klarte ikke å skrive like mye som før, og venner i Frelsesarmeen skaffet ham små korrekturoppdrag og sørget for at han fikk mat i kroppen. I november 1912 døde han av lungebetennelse. Foruten faren og broren, var fire offiserer fra Frelsesarmeen de eneste som fulgte ham til graven. Lenge var graven ukjent, og man trodde den var slettet, men til 100-årsdagen hans i 1966, klarte man å lete den opp, og kristne journalister i Oslo-pressen bekostet en minnestein på graven. På steinen står det andre av de tre versene i den reportasjen fra påskemorgen som han formet ut 22 år tidligere.

Unge langfredags-salmistar

En frelsesoffiser på 19 år blir vekket om natta, står opp og skriver en sangtekst etter det han opplever som diktat. En sjømann på 25, som har fått sin første diktsamling slaktet i en kristen avis, skriver både en julesang og en påskesalme som svar. Slik ble to av de mest kjente langfredagssalmene våre til.

Av Nils-Petter Enstad

”Golgata-sangeren” kalles han ofte, frelsesoffiseren og poeten Hjalmar Hansen (1873 – 1952). Han skrev flere hundre sangtekster. Mye av det var nok leilighetspoesi, men de beste tekstene lever videre. ”Møt ham hver en morgen” og ”Herligste navn som er uttalt på jord” er begge godt kjent i norsk kristenliv. Men den første sangen han skrev, ble også den mest kjente: ”Se, mengden til Golgata iler”. Den skrev han en natt i 1894. Da var han 19 år gammel, og var assistent ved Frelsesarmeens menighet på Grünerløkka i Oslo. Menigheten hadde i noen uker også hatt møter på Snarøya hver søndag ettermiddag. Disse hadde den unge løytnanten ansvaret for. Det kom mange til møtene, men ingen bøyde seg, og en dag sa Hansens sjef at dersom ingen ville bli frelst, så han ingen hensikt i å ha disse møtene. Dette ble veldig alvorlig for løytnanten, som hadde en lang bønnekamp før han la seg til å sove. Midt på natten våknet han, og han følte det var Gud som spurte ham om han når som helst var villig til å skrive ned det Gud ga ham? ”Ja, Herre”, svarte han, sto opp og fant fram blyant og papir. I løpet av 20 minutter var alle de tre versene og omkvedet skrevet ned. Etterpå grep han Bibelen sin, ba Gud gi ham et ord, slo opp og leste: ”Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han ga meg sitt ord”. Det er ikke noe vers i Bibelen som lyder slik, men Hansen slo seg etter hvert til ro med at dette var noe Gud hadde latt ham få lese der og da – en vurdering blant andre biskop Johan Lunde støttet ham i.
Neste kveld ble sangen sunget første gang, og ikke minst omkvedet hadde en sterk virkning: ”Å, tenk det var allting for meg! For meg brast hans elskende hjerte. Ja, tenk, det var allting for meg.” Flere ga til kjenne at de ville bli kristne, og møtene på Snarøya fortsatte videre.
Hjalmar Hansen skrev mange påskesanger. Disse handlet nesten uten unntak om korset, om Golgata og om Jesu lidelse og død. To år etter ”Se, mengden til Golgata iler” skrev han ”Jeg leste at Jesus ble fangen”, med samme versemål som Golgata-sangen, og som synges på samme melodi. Opprinnelsen til melodien er man usikker på, man tror den enten kom fra USA eller fra Sverige.

Jakob Sande
Jakob Sande (1906 – 1967) har to tekster i Norsk Salmebok. Begge er skrevet i 1931, og begge står i samlingen ”Storm frå vest”, som kom ut det året. To år før hadde han gitt ut den første diktsamlingen sin, ”Svarte næter”. Den fikk hard medfart, ikke minst av anmelderen i den kristne avisa Dagen. Sandes burleske gjenfortelling av fortellingene om da Israels folk krysset Rødehavet, eller fortellingen om Lots hustru, ble oppfattet som gjøn med det hellige.
Jakob Sande ble både såret og sint over den anmeldelsen, og skrev et nokså beskt og bittert dikt med klar adresse til anmelderen. Det ville han ha med i den neste samlingen. Sandes forlegger Harald Grieg forsto imidlertid at her burde dikteren beskyttes mot seg selv, og fikk strøket diktet. I stedet sto både julediktet ”Det lyser i stille grender” og påskediktet ”Salme” i den nye samlingen. ”Salme” er også kjent som ”Du som låg i natti seine”, og er et sterkt og personlig rop til den korsfestede: ”Å, lat nådens blodstraum nå meg, offerlam frå Golgata”. Diktet munner ut i denne bønnen: ”Syn meg dine merkte hender, så eg frelst mitt auga vender opp til deg på krossen, du!”
Sande skrev mange dikt som viser hvor fortrolig han var med de bibelske begrepene og fortellingene. Det er blitt sagt om Jakob Sandes religiøse dikt at de når fra julaften til langfredag, men når aldri fram til første påskedag. Det samme kan med stor rett sies om ”Golgata-sangeren” Hjalmar Hansen. Om deres liv både som mennesker og diktere ble aldri så forskjellige, virker det som om den Golgata-fascinasjonen som inspirerte dem allerede i ung alder, fulgte dem livet ut. KPK

Konkret og abstrakt

Fra Jostein Nielsens blogg:En fotvask må sies å være en helt konkret hendelse. Likevel er beretningen om da Jesus vasket disiplenes føtter også full av abstrakte eller spiritualistiske elementer. Det konkrete passer godt inn i Frelsesarmeens oppdrag med fokus på tjeneste og ”Omsorg for hele mennesket”, og jeg ønsker ikke å bagatellisere denne siden av beretningen.

Jeg har i tidligere blogginnlegg skrevet at tilnærmet alt i Johannes evangeliet også må forstås spirituelt. Mønsteret med en hendelse eller et utsagn som misforstås er en gjenganger. Denne gangen er det Peter som misforstår. Først vil han ikke la Jesus gjennomføre handlingen, men da responderer Jesus:
«Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg,» … Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene …»
Joh 13:1–15
Det kan være fristende å spørre hvorfor man trenger å vaske føttene dersom man er ”helt ren”? Jeg tror nøkkelen ligger i utsagnet å ”ha del i Jesus”. Det er derfor jeg tror at denne beretningen må tolkes spiritualistisk og at selve handlingen er symbolsk. Min personlige erfaring bekrefter dette, for jeg har hatt mange åndelige opplevelser i Jesu nærhet uten å være nyvasket på beina.

Teksten sier også at Peter er ren på grunn av at han er badet. Hva Johannes legger i ”badet” er vanskelig å si. Dersom beretningen sto hos en av de andre evangelistene ville jeg ikke vært i tvil om at det hadde vært en henvisning til dåpen. Litt senere siterer Johannes Jesus som sier: ”Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere.” (Joh 15:3). Kan han ha ment ”badet i mine ord”?
Det er likevel nærliggende å trekke inn tanken om dåpen som en død med Kristus og en oppstandelse med ham. Men selv om denne mulighet hadde blitt profetert av Jesus, er det lite som tyder på at Peter hadde grepet dette på tidspunktet for fotvaskingen.

Jeg er ”ren” fordi jeg er død med Kristus og oppreist med ham. Med andre ord: Jeg er frelst. Hva er det da Jesus mener med fotvasken?

Jeg tror ikke at jeg kan miste frelsen uten ved at jeg ”avsverger” meg den, men jeg kan miste min daglige del i Jesus uten å miste frelsen. Denne ”del i Jesus” betrakter jeg som det daglige og fortrolige samfunn med ham.

Hva er det som forstyrrer denne relasjonen?
Uten tvil påvirkningen fra denne verden. Hva kan bedre symbolisere påvirkningen fra denne verden enn støv og skitt som fester seg til svette bein som kommer i berøring med verden?

Dermed faller fotvasken på plass for meg. Jeg er ren fordi jeg er ”døpt”. Men daglig må jeg la Jesus vaske ”min ben” = ”mine kontaktpunkter med denne verden” for å ha den fortrolige del i ham. Jeg tror dette er en side ved hellighet og derfor passer også den abstrakte siden godt med Frelsesarmeens teologi. Helligheten har sin åndelige, abstrakte side, som får sitt uttrykk i konkret praktisk handling ved at jeg følger Jesu eksempel som tjener.