Centauro

fredag

Mens vi venter

Fra Jostein Nielsens blog:
Det nærmer seg advent. Næringslivet har minnet oss på det lenge. Nå peiler også kirkeårets tekster seg inn på dette fokus. Hva venter vi på? Etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor – skriver Peter.

Når livet smiler imot oss og vi kan juble over hvor fantastisk denne verden er, kan det virke som et paradoks å vente på dette. Men bildet av denne verden knuses raskt av en selvmordsbomber, en pandemi, alvorlig sykdom i familien eller en tragisk ulykke. Da er det OK å vente på noe som er bedre og mer rettferdig. Han som har skapt jorden og alt som er på den og som konkluderte med at alt var godt før vi mennesker begynte å rote det til – er den som skal stå for det nye også! Og hva gjør jeg mens jeg venter?

Mens dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte.
2 Pet 3:13–18

…og står jeg for ham i fred behøver jeg ikke å bekymre for flekker og andre skavanker. De har han allerede ordnet med
– det er jo derfor jeg kan stå for ham.

onsdag

ET NÅDENS ÅR FRA HERREN

Sang til 1. søndag i advent – Luk 4, 16 – 22a
Melodi: ”The Old Folks at Home” (Fryd, frihet, fred, Guds rike skatter)

Hør på det ord som Jesus taler:
Frihet og fred.
Han gir oss gledesbud fra Herren,
og bringer him’len hit ned.

Kor:
Undertrykte skal få frihet,
blinde skal få se.
Hør nå: Et nådens år fra Herren!
Gud, hør vår bønn, la det skje.

Salvet med kraft fra himlens kilde,
nåde fra Gud.
Kalt til å vitne om Guds frelse,
bringe det himmelske bud:

Fattig får del i Herrens rikdom,
kraft ved hans Ånd.
Gaver til Jesu Kristi kirke,
frihet fra grenser og bånd.


Tekst: Nils-Petter Enstad

fredag

Rike som gir!

Fra Jostein Nielsens blogg:
Dagens bibelord (Mark 12:41-44) er om den fattige enken som la to småmynter i tempelkisten. Enken er hovedpersonen i beretningen – hun representerer dem som gir alt. Det er kanskje derfor jeg aldri har lagt merke til setningen:
Mange rike ga mye.

Ofte får de rike en del ”pepper” i Bibelen, og jeg tror rikdom fort kan komme i veien for et rikt liv i Gud – men det behøver ikke være slik. Jeg takker Gud fordi jeg kjenner mange rike som jeg vet ”gir mye”. Onkel Skrues engelske alter ego kalles ”Scrooge McDuck” – og Scrooge er den rike gjerrigknarken i Charles Dickens: ”En julefortelling”. Det må sterke virkemidler til for å forvandle Ebenezer Scrooge, men han rekker akkurat å vende om før julen ringes inn og får dermed oppdage gleden ved å gi. Det var kanskje gleden både de rike og enken hadde oppdaget den dagen Jesus observerte dem i templet? Kun den som ikke har noe å gi bort er virkelig fattig. Det var i Moldova jeg gjorde den oppdagelsen.

Se for øvrig: Rike moldovere!

onsdag

Pauser er ikke bortkastet tid

Rakel Berntzen skrev i Korsets seier:
"Jeg mener bestemt at Gud har innstiftet sommerferien. All god gave kommer ovenfra. Etter å ha skapt universet, tok han seg en velfortjent fridag for å tygge på et strå og bare nyte. Deretter ba han oss gjøre det samme. Sett livet på pause og hold det hellige hellig.
Jesus var ikke typen som fikk magesår. Han var ikke den bekymra sorten. Han hadde god tid, enda han bare hadde tre år på seg til å forandre verden. Snakk om tidsklemme."

Les mer>>

torsdag

Har jeg noe å skamme meg over?

Fra Jostein Nielsens blog:
Det er alltid spennende å komme på nye arenaer og treffe nye mennesker. Vi presenterer oss for hverandre – og vi har behov for å plassere hverandre. ”Å plassere” eller ”bli plassert” høres negativt ut, men så lenge det er rom for justering er det en viktig og nyttig prosess. Et enkelt eksempel: Du hilser på et menneske for første gang og vedkommende snakker kun engelsk. Dersom du ikke plasserer vedkommende som engelsktalende har du stengt for videre verbal kommunikasjon.

Paulus skulle presentere seg for menigheten i Rom for første gang. Det skjedde i form av et brev. Hele brevet er en redegjørelse for hvem Paulus er, hva han står for og bakgrunnen for at han tar kontakt. Hovedfokuset hans er evangeliet:
For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.
Rom 1:16-17

Hvorfor skulle evangeliet være noe å skamme seg over? Jeg tenker at det er fordi det er et mysterium og et trosprosjekt. Når det skal uttrykkes med ord og ”forfatteren” ser på det stykkevise han har skrevet, ser han hvor ufullstendig det er. Han vet også at om han brukte resten av livet til å forsøke å forklare, ville han bare klare å gi et fragment av sannheten. Likevel skammer han seg ikke. Evangeliet har en slik kraft at selv et fragment er nok.

Jeg føler det slik hver gang jeg står fram og forkynner, men jeg skammer meg ikke jeg heller - for det er en Guds kraft til frelse!

lördag

Se hvor du går!

Fra Jostein Nielsens blog:
"Et par år var jeg så heldig å få bo på Jørpeland. Da ble det noen turer opp til Prekestolen. Det var ikke direkte farlig å gå på den merka stien, men som på mange andre steder er det viktig å se hvor man setter foten.
En av de virkelig korte liknelsene Jesus brukte er slik:
Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta?
Luk 6:35–42
Med fjellsprekker og en sugende avgrunn ned mot Lysefjorden ville jeg neppe følt det særlig betryggende om jeg hadde synsproblemer og hadde en følgesvenn med et liknende problem. Adressatene for liknelsen er mennesker som tror de har innsikt og vil veilede andre, men som er blinde for egne feil og svakheter.
I beretningen om den blindfødte kommer Jesus også med antydninger, og fariseerne tar hintet: «Kanskje vi også er blinde?» Jesu respons er alvorlig: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: 'Vi ser!' Derfor blir deres synd stående.» (Joh 9:40-41).
Jeg innrømmer det gjerne: Det er et ansvar å se – særlig når jeg ser som i et speil, i en gåte. Det er en stadig påminnelse om å være ydmyk."

onsdag

Best før, eller edel årgang?

Fra Frelsessarmeens presserom (Bilde: Frelsesarmeen/Holden Bøe.?
"Når Frelsesarmeen feirer 100 år med omsorg for eldre, er det med både en fest og et varsku her.
Slumsøstrene - de virkelig store kvinneskikkelsene Det er konklusjonen til Jørn-Kr. Jørgensen, som skrev bok om
Othilie Tonning. Sammen med slumsøstrene revolusjonerte hun samfunnet sosialt, og i 1909 startet hun Norges aller første aldershjem; Kveldssol.
Jørgensen omtaler slumsøstrenes innsats som intet mindre enn fantastisk. - De arbeidet ofte med livet som innsats - det er mange som har mye å takke dem for, fastslår han.
Mens helsepersonell i dag tar alle forholdsregler mot svineinfluensa, risikerte slumsøstrene nemlig livet da de gikk inn til tyfus- og tuberkoloserammede.
Gull må utvinnes
- Vi har altså all mulig grunn til å feire, sier Elisabeth Henne, sosialsjef i Frelsesarmeen. - Vi feirer slumsøstrenes bidrag, og holder dem frem som lysende eksempler også hundre år senere, sier Elisabeth Henne, sosialsjef i Frelsesarmeen. - Men i tråd med Tonnings offensive engasjement må vi også peke på utfordringer.
Henne viser til at selv om ting ligger bedre til rette for eldre enn for hundre år siden, har de kanskje mistet noe på veien.
- Det handler om hvilket syn vi har på de eldre. Før innbød alder til respekt, mens de nå blir vist ut av arbeidslivet, og deres erfaringer og ressurser ligger som skjulte gullårer. Dette gir oss et fattigere samfunn, vi går glipp av viktig kompetanse, og ensomhet og depresjon følger i kjølvannet. Dette vil vi gjøre noe med gjennom våre tiltak, avsluttet hun."