Centauro

onsdag

Hvordan står det til med de kristne i Israel?


- Israel Today -

"Som den ledende representanten for det kristne arameiske samfunnet i Israel skrev Khalloul denne uken om et sammendrag om hvordan det står til med den kristne minoriteten i Israel i dag.

   Khalloul la vekt på at han, i likhet med mange lokale kristne i Israel i dag, forstår viktigheten av å tjenestegjøre i Det israelske forsvaret.

   Grunnen til dette er enkel: Midtøsten faller til grunne som følge av jihad, og er derfor blitt en stadig farligere region for kristne å være.

   Nok en gang sa Khalloul at "Israel er den eneste trygge øyen som tillater at kristne får sin frihet og sine demokratiske rettigeheter."

   Han la også vekt på at de kristne som lever under styret av de palestinske myndighetene heller har ikke i nærheten av så mange rettigheter eller den samme livskvaliteten som kristne i Israel har."

tisdag

Ser nærmere på arbeidet med flyktninger

- Fra Perleportalen -

– Jeg liker tanken om at vi kan tilby noe vi allerede har, sier Hans Nilsson. 1. januar startet han arbeidet med å se hva Frelsesarmeen kan gjøre for flyktninger som kommer til Norge.

– Jeg vil se på om vi kan tilby videre botilbud for flyktninger. Det er også viktig at vi ivaretar den kunnskapen vi har fått ved å drive akuttmottak, sier Hans Nilsson og mener Frelsesarmeen i Norge er i en unik situasjon med ny erfaring som må forvaltes best mulig.

Nilsson er til daglig ansatt som regionleder for Frelsesarmeens barne- og familievern region øst, men har nå gått inn i en prosjektstilling for å se nærmere på hva Frelsesarmeen kan bidra med i arbeidet med flyktninger. Stillingen er i utgangspunktet på ett år.

– Vi har korpsene, Fretex, barnevernet, rusomsorgen og kompetanse innen velferd og utvikling med blant annet trafficking og frivillig retur. Vi kan absolutt være med på å gjøre en forskjell og har mye kunnskap. I tillegg har vi nærmere 300 frivillige bare på våre to mottak, sier han.

Les mer HER.

lördag

Å komme videre på veien

Fra Jostein Nielsens blogg:

Jeg har alltid hatt god retningssans, men har en fornemmelse av at det «innebygde kompasset» er blitt betydelig svekket de siste årene. Det fins heldigvis en del tegn i naturen som kan være til god hjelp når jeg beveger meg fra et sted til et annet. Dersom jeg har klokke og sola er oppe, vet jeg himmelretningene. I naturen kan jeg se hvordan trærne vokser, hvor maurene bygger tuene sine, mens rennende vann forteller hvilken retning som fører opp eller ned til og med der hvor lendet virker helt flatt. Jeg må bare vite hva jeg skal låne oppmerksomheten til.

Kristenlivet er å være i bevegelse, og da er det godt å ha oppmerksomheten på retningspreposisjonen «til». Peters innstilling: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige» (Joh 6:68-69) forteller egentlig alt om hva som er kilden alt springer ut ifra: Jesus og det evige livets ord. Og Jesus er alltid klar til å ta imot:
Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.
Matt 11:29
For en moden kristen er veien til Gud en kjent vei. I et oppdragsperspektiv kan det være lettere å finne den veien, enn den som fører derfra og ut til verden. Ofte ser vi bare hindringer og en håpløs oppgave. Slik var det for Esekiel da han ble ført til dalen som var full av døde knokler (Esek 37). Ikke akkurat «bibelbeltet», men på Herrens befaling talte han både «til» dem og «til» ånden. Det ga en retning som utløste en forandring.

Etter korsfestelsen befant disiplene seg i et vakuum, men kvinnene som hadde sett englene og den oppstandne Jesus fikk beskjed om å gi disiplene retning for veien videre: 

«Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’»
Matt 28:7
Og den Den hellige ånd fortsetter å minne mennesker om oppdraget vi er kalt til:
En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.»
Apg 13:2
Dagens ’manna’:
Guds ’til’ gir meg retning for veien videre.

fredag

Mange mennesker strever med å tro fordi de stiller feil spørsmål!

Fra Jostein Nielsens blogg:

Jeg våger en sterk påstand i dag, og jeg tror det er bibelsk belegg for overskriften. Jeg vet at det er mange mennesker som ønsker å tro, men som ikke får det til. Til dere vil jeg gjerne si: «Unnskyld!». Jeg og andre troende kan ha bidratt til å skape forvirring, slik at du nærmer deg troen med feil spørsmål.

Det hender at jeg går i samme fella selv, for ofte tenker jeg «hva» jeg skal tro. Det blir feil utgangspunkt.

Jesus hadde stilt mannen som var født blind spørsmålet: «Tror du på Menneskesønnen?» Det gjorde at det ble lett for mannen å respondere med et riktig spørsmål:

Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?»
Joh 9:35-36
Ned gjennom kirkens historie har striden rundt lærespørsmål oftest dreid seg om «hva» og ikke «hvem». Det blir veldig fort en avsporing, for det viktigste spørsmålet dreier seg ikke om hva, men om hvem. I sitt evangelium har Johannes klart å få fram kilden til troen. Den må være på plass før man går til innholdet. I samtalen med den samaritanske kvinnen ved brønnen sporet hun av med spørsmålet om «hvor» man skal tilbe, mens Jesu fokus hele tiden var «hvem» (1).

Da Jesu undervisning ble for radikal for majoriteten av tilhørerne og mange forlot ham, viste den nærmeste kretsen disipler at de hadde forstått noe viktig. På spørsmålet «Vil også dere gå bort?», svarte Peter:

«Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord»
Joh 6:68
Igjen ser jeg hvor viktig troens grammatikk er. Dette handler om spørrepronomen. Det finnes ikke en ordklasse som er irrelevant for troen. Når mennesker vil tro er det viktige pronomenet «hvem». Mange havner i troens grøftekant når fokuset blir hva og hvor i stedet for hvem.

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hvem jeg tror på!
-------------------------------------
(1) Historien står i Johannes 4  

Nødropet

 Trond Einar Frednes hadde sittet 11 år i fengsel. Alle forsøk på omstart i livet hadde slått feil. Da ropte han på Jesus. – Hei!

Trond Einar Frednes hilser og smiler til kjentfolk på kafeen.

– Larvik er en liten by, så veldig mange vet hvem jeg er, og jeg vet hvem de er, men det går greit. Det kunne vært fristende å flytte til et annet sted, men for meg føles det riktigst å bli her jeg har bodd i alle år, sier han.

   Trond Einar er 37 år. For et par år siden regnet politiet ham som en av Norges farligste menn. Krimforfatter og tidligere etterforskningsleder i Larvik-politiet, Jørn Lier Horst, har skrevet boken Badboy om Trond Einar. I den forteller forfatteren at Trond Einar var ansett som en av landets mest fryktede torpedoer med det som hører til av utenkelige grusomheter. I 2003 ble han dømt for drap, og er også dømt for flere tilfeller av grov narkotikakriminalitet, grove ran og våpentrusler mot politiet. Til sammen har han sittet i fengsel i 11 år.

   Trond Einar står ved det alt sammen. En ting var å bli bura inne, men angeren, selvbebreidelsen og fortvilelsen var like ille. Hvordan kunne han svikte samboeren sin, barna sine og moren sin? Alle de han var glad i. Gang på gang."

Les mer i  Krigsropet

onsdag

Kjendiskokk forteller om sin kristne tro

- Dagen -

Den prisbelønte norske kokken Tom Victor Gausdal som for tiden også er dommer i programmet Top Chef Norge på TV2, forteller åpent om sin kristne tro. Kjendiskokken håper flest mulig serverer lam på middagsbordet i påsken som et symbol på påskeunderet.

Det er i et intervju i Krigsropet, Frelsesarmeens magasin, at Tom Victor Gausdal forteller hva den kristne troen betyr for ham, og at han allerede som 10-åring bestemte seg for å tro på Gud.

I en hektisk hverdag handler mye av tiden om matlaging i restauranten hvor han er daglig leder, men den kristne troen har en minst like sentral plass i hverdagen hans.

– Tro betyr alt for meg. Mer og mer. Det er lettere å forstå livet når jeg har en tro. Da er jeg ikke redd for døden heller. Og for meg er den gode maten, mangfoldet blant matvarene, en del av skaperverket, understreker Gausdal.

tisdag

Polarteamet

- Krigsropet -

"Det skjer noe i nord. «Frelsesarmeen er født på nytt», fastslo nylig avisen Finnmarken.– Det har vært møter her i over 120 år, men det er klart at når det kommer seks stykker i fulltidstjeneste, så er det en vitamin-innsprøyting, mener sersjant Ida Amelie Helgesen, leder for Polarteamet.

I august i fjor flytter en islending, en brite, en sveitser og tre nordmenn til Vadsø. Fem av dem fyller det nystartede teamet, mens den ferske løytnanten. Karine Morelle styrer arbeidet i Frelsesarmeens menigheter i Vardø og Vadsø.

– Frelsesarmeen har en sterk historie i Finnmark, og nå ønsker vi igjen å være synlige. Vi vil bruke den første tiden til å bli godt kjent med byene og de som bor der, forteller Karine Morelle.
Sammen vil de gjøre Jesus kjent i området og møte menneskers behov. De satser på vennskap, på å bygge relasjoner og styrke de lokale korpsene (menighetene). Responsen så langt er bare positiv. «Hva kan vi hjelpe til med?» spør finnmarkingene."

lördag

Hvilket verb er troens viktigste?

Fra Jostein Nielsens blogg
Da jeg var rektor på Sagavoll, kom jeg en dag til morgensamling og oppdaget at den som skulle ha samlingen, ikke hadde dukket opp. Normalt ville jeg sagt noen ord selv, men denne morgenen opplevde jeg at Den hellige ånd ville det annerledes. 

Jeg så ut over gruppen av 120 studenter og fikk øye på Lars. Vi hadde hatt mange samtaler om tro, og til tider hatt heftige diskusjoner, men jeg hadde aldri hørt ham avlegge et vitnesbyrd eller si noe i et møte. «Lars, kan ikke du si noe fornuftig til oss i dag?» spurte jeg.
 

Til flokkens overraskelse tok Lars utfordringen på strak arm, og fortalte litt om bakgrunnen sin. Deretter sa han noe som jeg aldri kommer til å glemme: 
«Da jeg kom til Sagavoll, trodde jeg at kristendommen handlet om hvor mye jeg kunne gjøre for Jesus. Dette året har jeg oppdaget at det er enda viktigere å spørre hva han kan gjøre for meg!»

Han hadde flyttet fokus fra å gjøre til å være, og kommet ned til selve grunnlaget. Å være er troens og livets verb. I min bevissthet handler kristentroen utelukkende om liv, og livet holdes oppe av det som aldri forgår: Troen, håpet og kjærligheten.

Sigmund Freud var inne på noe av det samme da han beskrev kjærligheten som livskraften. Riktignok var hans forståelse begrenset til «eros», altså erotikken, mens den kristne livskraften «agape», er den kjærligheten som har andres vel som mål. Der hvor jeg finner en slik kjærlighet, vet jeg at «Jeg er» er tilstede.
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten
.
1 Kor 13:13
Dersom jeg ikke
  • «er» tilstede i eget liv,
  • «er» i Jesus og har min identitet der,
  • «er» motivert av Guds kjærlighet
nytter det ikke hvor mye jeg «gjør» for Jesus. Det blir i beste fall kun eksemplarisk religionsutøvelse.

I Guds rike er utgangspunktet alltid å være, og fordi det å være bæres oppe av tro, håp og kjærlighet, vil det at «jeg er» alltid få praktiske konsekvenser. Slik er troen og livet!

Dagens ‘manna’

Tro handler om å være

Troens verb

Fra Jostein Nielsens blogg

Det er en spennende tanke dersom troens verb er å tro, for det styrker tanken om at tro er en reaksjon. Men når jeg skriver om troens verb, er jeg ikke primært ute etter ett verb, men at det å tro er noe vi gjør og noe som hender hele tiden (1).

Derfor er den første grunnen til at jeg velger å begynne med ordklassen «verb» at det er en handling som starter beretningen som danner grunnlaget for min tro.

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden»
1 Mos 1:1
Før skapelsen var det ingenting. Alt var øde, tomt og mørkt. Noe måtte begynne å skje for at noe kunne skapes.

«Én måtte sette noe i bevegelse» ville Thomas Aquinas sagt på 1200-tallet. Det ville passet inn i et av hans fem Gudsbevis. Argumentet hans var at ingenting er i bevegelse uten å bli satt i bevegelse av noe eller noen. Siden alt i universet er i bevegelse må det ha vært en «første beveger» – altså Gud. 


Jeg skal ikke stanse lenge ved Gudsbevis. De er blitt angrepet og forsvart ned gjennom århundrene. De troende vil kanskje finne slike "bevis" interessante og til en viss grad bekreftende, mens den ikke troende fort finner svakheter i logikken. I det nevnte argumentet, er motspørsmålet «Hvem beveget den ‘første beveger’?», og så er diskusjonen i gang. Det er fort gjort å havne i grøfta. Særlig dersom jeg velger å kalle «den første beveger» for «den ubevegelige beveger». Det eneste jeg oppnår med det, er å begrense Gud for å få ham til å passe inn i mitt svært begrensede forståelsesunivers.

Det som er viktig å ta med meg fra skapelsesberetningene, er bildet av en aktivt handlende Gud som skapte, og som fortsetter å skape og som handler sammen med menneskene hver dag. Men det er andre sider ved tro og verb som er enda viktigere for meg. Følg med!

Dagens ‘manna’:

Gud er ikke en passiv observatør, men en aktiv medlever.

torsdag

Jesu Kristi stridsmann...

- Nils-Petter Enstad i Vårt Land Verdidebatt - "«Frelsesarmeen kan godt være alene om det kristelige soldatbildet», skriver Helge Simonæs i sin kommentar «Åndelige soldater» (Vårt Land 25. februar).
   I ingressen heter det «Odins soldater, Jesu soldater eller Allahs soldater? Retorikken blir uansett ikke god». Det er en vurdering jeg deler langt på vei.

   Soldatmetafor
Soldat-metaforikken har lange røtter i kristendommens historie. Allerede apostelen Paulus bruker den: «Bær også du lidelsene som en god stridsmann for Kristus Jesus! Ingen soldat lar seg hindre av dagliglivets gjøremål, for han vil gjøre som hærføreren vil» (2 Tim 2, 3-4). Men allerede i neste setningen lanserer han en annen metafor: Idrettsutøveren. Og i den neste der igjen: Bonden.
Den etter hvert så herostratisk berømte Jesuitter-ordenen var organisert etter en militær struktur, med en ordensgeneral på toppen. Klarer man å se bakenfor det som etter hvert gjorde ordenen så beryktet, var den på mange måter en katolsk forløper for nettopp Frelsesarmeen. Hierarkiske strukturer har ellers ikke vært noe verken jesuittordenen eller Frelsesarmeen var alene om, verken i kirkehistorien eller i historien for øvrig.

   Armé
Også i «Jesus Revolution Army» har soldat- og krigermetaforen vært viktig, selv om man valgte å droppe «Army» som en del av bevegelsens navn i 2004.
Det er vel ingen hemmelighet at Anne Christiansen, som startet denne gruppen i 1997, sammen med ektemannen Stephan, er en stor beundrer av ekteparet Booth og deres datter Catherine Booth-Clibbon. For noen år siden tok hun initiativet til at en bok om sistnevnte kom ut på norsk. Catherine Booth-Clibborn er i kirkehistorien kjent som «marskalken»."