Centauro

lördag

"Barnetro" 80 år

Første gang ordet "barnetro" forekommer i norsk og nordisk kulturhistorie, er i Henrik Ibsens skuespill "Rosmersholm" fra 1886. Her faller replikken: "... så ikke Beate ganske klart, da hun sa 'at du vilde falde fra din barnetro'?" Det er imidlertid ikke Ibsens skuespill som har gjort at dette ordet er gått inn i vokabularet i samtlige nordiske språk. Det skyldes en forholdsvis enkel sangtekst som ble skrevet en sommernatt for 80 år siden. (Innlegget og Foto er hentet fra KPK)

Av Nils-Petter Enstad
Han som skrev sangen, var en svensk "låtskriver" ved navn Ejner Westling (1896 - 1961). Som 13-åring ble han med i Frelsesarmeens musikkorps i Ljusdal, og alt året etter skrev han sin første sang, både tekst og melodi. Den het "O själ som vandrar din väg framåt". Etter skolegang og militærtjeneste, kom han bort fra det kristne miljøet, og hadde ingen kontakt med dette før han en sommerkveld i 1929 slengte tilfeldig innom et kveldsmøte i en av Frelsesarmeens menigheter i Stockholm. Møtet gikk mot slutten, og den kvinnelige korpslederen tok fram gitaren og sa hun ville synge en sang før de avsluttet. Sangen hun hadde valgt, var den som Ejner Westling hadde skrevet som 14-åring!

Denne konfrontasjonen med egen fortid ble naturlig nok en sterk opplevelse, og da sangen var slutt mer løp enn gikk den fremmede møtegjesten fra lokalet. Men neste morgen ringte han på frelsesoffiserens dør, sa hvem han var, fortalte om sin bakgrunn og at det var han som hadde skrevet sangen hun hadde sunget kvelden før. Gjenhøret med sangen hadde vakt til live mange minner, og disse hadde utkrystallisert seg i en ny sang, fortalte han, og ga frelsesoffiseren et ark med noter og en tekst. Teksten begynte slik: "Har du enn din barnetro...".

Lapp-Lisa
I 1934 solgte Westling sangen til en noteforlegger for 50 kroner. Bakgrunnen var en akutt pengeknipe. Han ga beskjed om at den kunne publiseres under pseudonymet Gunnar Dahl. Dette navnet står gjerne oppført som forfatter i de sangbøkene der teksten står, og var et pseudonym Westling brukte fra tid til annen. I 1936 satte sangevangelisten Lapp-Lisa, som også hadde bakgrunn i Frelsesarmeen, sangen på sitt repertoar, og samme år spilte hun den inn på plate for første gang. Den ble en braksuksess, og i løpet av 20 år solgte den i 85.000 eksemplarer. I 1954 spilte Lapp-Lisa inn den samme sangen for et annet plateselskap, og den solgte også bra. I alt skal hun ha laget fire plateinnspillinger av "Barnatro"; på en av dem sang hun duett med datteren Siv.

Lapp-Lisa, eller Anna Lisa Öst, som hun het, levde fra 1889 til 1974. Hun var fra Nord-Sverige, var ikke same selv, men brukte en selvkomponert, sameinspirert klesdrakt som ga henne tilnavnet som hele Norden kjente henne under. Hun var på 1940- og 50-tallet en av Sveriges mestselgende plateartister, og turnerte både i Norden og i USA. "Barnatro" ble hennes kjenningsmelodi. Da hun i 1958 ga ut sin selvbiografi, fikk den tittelen «Med Barnatro gennom världen». Også en rekke andre sangere har spilt den inn på plate. Arthur Eriksson, Rune Larsen, og Jailbird Singers er noen av disse. Den mest spesielle versjonen er kanskje den som den svenske hardrockgruppa Black Ingvars laget på albumet "Heaven Metal" fra 1999. Begrepet ”barnetro” På den svenske versjonen av nettleksikonet Wikipedia, er begrepet barnetro definert som "den religiösa övertygelse man bär med sig genom livet efter att ha förvärvat den som barn". Sånn sett er det ikke gitt at barnetroen behøver å ha et kristent innhold, men i folks bevissthet er nok "barnetro" et synonym for den enkle, tillitsfulle kristentroen. Da artisten Inger Lise Rypdal i 2002 ga ut en bok om sin egen, åndelige prosess, fikk den nettopp navnet "Barnetro". Ifølge Norsk Språkråd er det ikke mulig å si når ordet "barnetro"/"barnatro" ble tatt i bruk i de nordiske språkene. I Svenska Akademiens Ordbok er ikke "barnatro" et eget oppslagsord, men "barndomstro" står der, med "barnatro" som synonym. Og "barndomstro" er brukt i "Samlade skrifter" av den svenske lyrikeren Erik Johan Stagnelius (1793-1823). I dagens språkvirkelighet er det liten tvil om at det er Lapp-Lisas slager som har definert ordets innhold - det samme innholdet som dukket opp i en svensk låtskrivers tanke en sommerkveld for 80 år siden.

måndag

Prinsipper for åndelig ledelse - del 3

Gjestblogger er forfatter Nils-Petter Enstad. I tre deler skriver han om hvordan vi kan oppfatte Guds ledelse. Dette er den tredje del.
Den förste del finner du her>>
Den andre del finner du her>>

Prinsipp 5: Gud leder ved hjelp av andre mennesker
Det neste prinsippet som skal nevnes her, er at Gud leder gjennom andre mennesker. Dette skjer på to måter. Den ene måten er at en kristen kan oppsøke en annen kristen og be om råd. Den andre måten er når en kristen kjenner seg minnet om å gi en utfordring til en annen.
I begge tilfeller er dette kristne som lever nær Gud, og som samtidig kjenner godt den Gud vil ha i tale. Den som tror på Guds ledelse har ingen grunn til å være redd for å få ledelse bekreftet - eller avkreftet - fra andre. Det er med og beriker det åndelige fellesskapet dersom man kan dele tanker og innskytelser med hverandre.
Men samtidig må man ha et nøkternt og realistisk forhold til det som har med ledelse å gjøre. Bibelen har enkelte utsagn som er egnet til å slå "kaldt vann i blodet" på den som har det for travelt med å fullføre ting på Herrens vegne: "Den som tror, har ingen hast", og "Etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast". Det første er en advarsel mot å "løpe foran" Herren, det andre er en advarsel mot å bli for trygg på sin egen åndelige dømmekraft og sin egen evne til å fornemme hva som er Guds ledelse og hva som ikke er det. Dersom Gud kan åpenbare sin vilje for ett menneske, kan han også åpenbare det for ett til, slik at disse kan bekrefte hverandre. Å leve i ledelse er ikke en form for åndelig kappløp. Det er ikke engang snakk om å "holde tritt" med Herren, det er rett og slett snakk om å la ham lede seg.
Guds ledelse ved andre mennesker ytrer seg også ved at man kan bli gitt en utfordring og en utfordring: - Skulle ikke du...? Eller: - Tror du ikke Gud kaller deg til den-og-den tjenesten?
De fleste vil merke forskjellen mellom et slikt spørsmål framført som en påminnelse, og om det kommer som rent prat i en litt overfladisk samtale. Men selv i en slik situasjon kan et spørsmål av den typen så et frø. Mange er de som vitner om at de ble omvendt, eller fikk ny kurs i livet, etter at noen hadde stukket en traktat eller et kristent blad i hånden deres, eller ved at noen sa dem et ord i forbifarten.

Prinsipp 6: Villighet
Å leve i ledelse forutsetter også aktive viljeshandlinger fra den kristnes side. Et kristent menneske er ikke en marionett som lar seg bevege ved hjelp av tråder Gud sitter og trekker i høyt oppe fra himmelen et sted, som om han var sjef for et stort dukketeater. Enten den kristne er blitt overbevist om hva som er Guds vilje gjennom Bibelens ord, eller ved å erkjenne at Gud kan bruke en i de situasjoner eller den type arbeid som man har glede av å være opptatt i, er det fremdeles ett skritt som står igjen: At den kristne er villig til å gjøre det Gud leder til.
Har man først kommet til det punkt der man tror man vet hva som er Guds vilje, er neste skritt å gjøre det man tror Gud vil man skal gjøre. Litt enkelt kan det formuleres slik: ”Det er ikke nok å si halleluja – man må gjøre det også.” Man kan ikke forvente at man skal oppleve velsignelse ved Åndens ledelse dersom en nekter å gjøre det Ånden leder en til.
Den hollandskfødte forfatteren og evangelisten Corrie ten Boom (1892 – 1983) forteller at hun hadde gitt Gud et løfte da hun slapp ut fra konsentrasjonsleiren der hun hadde sittet gjennom det meste av krigen. Bare det at hun slapp ut, var et under som Herren forkledde som en byråkratisk glipp. Få uker senere ble alle kvinner på Corries alder sendt i gasskamrene.
Løftet hun ga Herren var dette: "Jeg skal reise verden rundt, slik du leder meg, og forkynne om deg!" Men i sitt hjerte tok hun et viktig forbehold: Hun ville ikke reise til Tyskland.
Etter krigen kom hun til USA, og der ba hun Gud om veiledning. Hvor skulle hun reise? Men hun fikk ikke noe svar. Hun ba mer, men følte fremdeles at hun ikke fikk noe svar. Plutselig gikk det opp for henne at Gud hadde jo svart henne likevel. Gud hadde sagt: "Du skal reise til Tyskland!" Dermed kapitulerte hun. "Slik lære jeg at lydighet ikke sier "Ja, men....", den sier "Ja, Far"," skriver hun.
I nærmere 40 år etter at krigen var slutt, reiste Corrie ten Boom verden rundt (inklusive Tyskland!) og ble til enorm velsignelse, både gjennom sin forkynnelse og sine bøker.

Det er her viktig å merke seg forskjellen mellom det å nekte å gjøre det Guds Ånd leder en til, og det å tro at Guds vilje med en bare er slikt man ikke har glede av selv. Det første er et uttrykk for at det er noe ufullstendig i den kristnes forhold til Gud, det andre antyder at det er noe ufullstendig i Guds forhold til den kristne. Det gir inntrykk av at Gud bryr seg mindre om hva som er til den enkeltes beste bare han får det som han vil.
Det er ingen motsetning mellom hva som er Guds vilje med den enkelte, og det som er til det beste for den enkelte. Millioner av kristne har erfart at de tvert i mot bekrefter og forsterker hverandre.

Bomskuddene
Fordi Bibelen er en sann og usminket beretning om mennesker som fullt ut var mennesker både på godt og vondt, forteller den også om situasjoner der Guds tjenere "løp foran" ham de skulle tjene. Profeten Samuel holdt på å salve feil person til konge over Israel, ikke bare en, men sju ganger. Hver gang Isai av Betlehem førte fram en av de sju eldste sønnene sine, var Samuel like begeistret: Han ville bli en flott konge for Israel. Og hver gang måtte Herren be ham ta det litt med ro: "Mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet." Til slutt måtte Isai sende bud ut på markene slik at den yngste av sønnene, David, kunne hentes inn. Det var ham, gjetergutten, som Herren hadde utsett til konge over Israel.
I dagene mellom Jesu himmelfart og pinsedag valgte Peter og de andre apostlene en "erstatter" i apostelflokken for Judas Iskariot. Det ble trukket lodd mellom to kandidater, og en som het Mattias ble valgt og regnet med blant apostlene etter dette. Loddtrekning var en gammel metode for å finne ut hva som var den guddommelige viljen. Den ble også brukt blant jødene i gammeltestamentlig tid. Også i vår tid hender det at man bruker loddtrekning for å avgjøre en sak der det er stemmelikhet etter vanlige voteringsregler. Men faktum er at etter ”apostelvalget” i dagene mellom himmelfarten og pinsedag, hører man ikke mer om Mattias i bibeltekstene.
Mange av spurt seg om det skal forstås slik at disiplene gjorde ”en feil” da Mattias ble utpekt som Judas sin etterfølger. Noen har brukt til dels meget sterke ord om denne prosessen. Det skal man være litt varsom med – det er ikke alle av de opprinnelige 12 man heller hører så mye om etter pinsedagen. Men samtidig er det et faktum at det snart sto fram en som både påberopte seg og hadde den samme autoriteten som selv de mest synlige av de 12, nemlig Saulus fra Tarsus. Mange år senere skrev han til sin unge venn Timoteus: "... og for det er jeg satt til herold og apostel. Dette er sant, jeg lyver ikke. Jeg er en lærer for folkeslagene i tro og sannhet.” Så man kan forstå de som mener disippelflokken hadde det litt for travelt da de valgte Mattias som Judas’ etterfølger.

Fra åpningskapitlet i min bok ”Steg for steg – om Den Hellige Ånds ledelse i hverdagen” – gitt ut på eget forlag i 2009. Samme bok har tidligere vært gitt ut med tittelen ”Han leder meg” (Lunde forlag 1995).
Boka har studieplan og er godkjent av Frikirkelig Studieråd til bruk i studiegrupper.

söndag

– Den darwinistiske lære har vært og er til stor skade

Norge i dag skriver:
– Den darwinistiske lære har vært og er til stor skade
– Jeg håper min nye bok kan bidra til at vi som skapelsesbevegelse kan bli litt mindre «spedalske» i samfunnet. Det sier professor Peder Tyvand.

Nylig kom Tyvand med boken «Darwin 200 år - en festbrems». Tyvand har i mange år vært sterkt engasjert mot darwinismen og for skapelsesbevegelsen.
– Hvordan ser du på Darwin og ringvirkningene av hans tanker de siste 200 årene?– Dette var en moteriktig tankebygning rundt 1850. Men Charles Darwin tok feil i sin tro på at tilegnede egenskaper ble videreført. Hans samtidige Gregor Mendel påviste at et individs arveegenskaper er en kombinasjon av foreldrenes egenskaper. Darwin trodde på en løs tanke om at alle arter har felles naturlig opphav og er halvfabrikata underveis fra mindre avanserte til mer avanserte former. Dette er fortsatt en løs tanke, men den har på 150 år bygd seg en akademisk status som absolutt sannhet. Darwins tanker har mange skadelige virkninger på menneskers tankeliv, sier Tyvand og fortsetter:
– Den neste grunnleggende tankefeilen i darwinismen er at den henter sine årsaker nedenfra. Darwinismen gir en uberettiget tro på at virkninger kan være rikere enn sine årsaker. Og så bruker man stadig begrepet «naturlig utvalg» som en tryllestav. Men naturlig utvalg er utelukkende et eliminasjonsprinsipp, som ikke bringer inn noe nytt. Det kan på ingen måte forklare noen form for avstamning fra en art til en annen art.

torsdag

Vårherres sporhunder

Nils-Petter Enstad skriver i bloggen "Herrens sporhunder":
Denne bloggen er opprettet som et ledd i et prosjekt jeg er i ferd med å starte. Det gjelder ei bok om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Prosjektet har arbeidstittelen "Vårherres sporhunder - Fortellinger om og fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid".

Stipendkomiteen i Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening har vært raus nok til å gi meg midler til dette arbeidet, sånn at jeg kan sikre meg litt frikjøp av tid med tanke på å samle inn stoff, gjøre research og ikke minst skrive denne boka.

Alle som har erfaringer med dette arbeidet, eller kjenner noen som har slike erfaringer, må gjerne kontakte meg, enten pr. brev, pr. mail eller på telefon.

Nils-Petter Enstad
Pb 15
1801 Askim
nenstad@gmail.com

Les også:
HVA ER SKREVET FØR?
FLERE SLIKE FORTELLINGER?

tisdag

Prinsipper for åndelig ledelse - 2

Gjestblogger er forfatter Nils-Petter Enstad. I tre deler skriver han om hvordan vi kan oppfatte Guds ledelse. Dette er den andre del. Den förste del finner du her>>

Prinsipp 3: Gud leder ved hjelp av fornuften
Den amerikanske filosofen og ateisten Thomas Paine (1737 - 1809) skrev i sin tid en bok som han kalte "Fornuftens tidsalder". Ut fra fornuftige argumenter og et fornuftig resonnement mente han tiden var inne til å la fornuften være det som styrte menneskene, og ikke troen på en Gud oppe i himmelen. Lederne for den store franske revolusjon i 1790-årene gikk enda lenger enn Thomas Paine: De gjorde fornuften til guddom. Kirke og kristendom ble avskaffet og selve nasjonalhelligdommen, Notre Dame-katedralen i Paris, ble gjort om til et strålende tempel, innvidd til Fornuften. Historisk sett er det korte linjer mellom Paines bok og den store franske revolusjon. Revolusjonen brøt ut mens Paine bodde i Frankrike, og boka ble skrevet mens han satt i fransk fengsel. Der var han havnet etter først å ha vært en av revolusjonens helter, deretter en av dens skurker. Trolig har han vært regnet som en av de små skurkene, for han slapp ut av fengslet igjen og kom seg tilbake til USA. Boka kom ut i to deler i årene 1794 og 1796.
Det er blitt sagt mye stygt og nedlatende om den menneskelige fornuft av kristne forkynnere i årenes løp. Den har da også sine klare begrensninger. Likevel er fornuften, dersom den er styrt av Ordet og det vi ellers vet om Guds vilje, ett av de redskaper Ånden bruker til å veilede den kristne. Det gjelder først og fremst der hvor Guds konkrete ledelse skal følges opp i praktisk handling. Har Gud vist en at man skal reise som misjonær til et spansktalende land, tilsier fornuften at man begynner å lære seg spansk. Det er ikke nødvendig med en egen åpenbaring om dette også. Det kan derfor være fornuftig å bli minnet om et fornuftig ord av Martin Luther i den forbindelse: "Jeg behøver ikke Ånden for å vite at jeg skal stelle annerledes med en hest enn med en sau eller ei ku. Og at jeg skal lage et ølfat annerledes enn et vinfat, det lærer jeg av fornuften og erfaringen. (...) Det er ikke nødvendig at Cæsar er en kristen; det klarer seg med sunt vett. På den måten holder jo Gud oppe tatarenes og tyrkernes rike."

Prinsipp 4: Gud leder ved hjelp av bønnelivet
Mye av det som skjer i Guds rike, har først skjedd i bønnens verden. Derfor er det viktig at den som ber, er i Guds ledelse med det han ber om. Et bønneliv kan leves helt vanemessig og automatisk: "Fadervårdusomerihimmelen, kommedittrike, skjedinvilje, somihimmelensåogpåjorden.." Også kristne som har hatt sterke, åndelige opplevelser, og har lang erfaring som kristne, kan være ukonsentrert og "sløve" i sitt bønneliv. Derfor ønsker Guds Ånd å komme den kristne til hjelp i bønnelivet.
Den kjente sørafrikanske forkynneren og bibellæreren David du Plessis, som i sin tid ble kalt "Mr. Pentecost" ("Herr Pinse"), forteller at i de første årene etter at han hadde tatt i bruk gaven til å be i tunger, plaget det ham at tankene hans løp hit og dit mens han ba. Han forsøkte å holde tankene sine "på plass" foran Herrens ansikt, men de fortsatte å løpe.
- Hvorfor greier jeg ikke å holde tankene mine samlet hos deg, Herre, ba David du Plessis til slutt. - De løper jo helt andre steder!
- Du skal løpe etter tankene dine, svarte Herren. - Det er på den måten jeg forsøker å lede deg i ditt bønneliv.
David du Plessis erfarte det samme som andre som ber i tunger erfarer (enten de er klar over det eller ikke, kan man godt si!), nemlig at Ånden selv går i forbønn for den kristne med sukk som ikke kan uttrykkes i ord. Dette gjelder enten man bruker tungetale eller ikke når man ber. Men den som har praktisert gaven til å be i tunger noenlunde bevisst at det er opp til en selv om man vil bruke den i de ulike situasjoner. Da har man samtidig oppdaget hvor befriende det er å kunne bruke den, spesielt i vanskelige situasjoner. Man "skifter kanal", kan man godt si, og lar bønnekampen skje på et annet og høyere plan enn om man bruker sitt eget språk og sin egen forstand mens man ber.
Nå skal det med én gang tilføyes at Guds ledelse gjennom bønnelivet selvfølgelig ikke er avhengig av om man ber i tunger eller ikke. Det er mange måter dette prinsippet kommer i funksjon på. Det kan for eksempel skje ved at den kristne, etter å ha lest en bibeltekst og latt den tale til seg, nærmest setter "dører og vinduer på vid vegg", for å bruke et bilde, og sier til Herren: ”Hva vil du si meg? Hvem vil du minne meg om?” Da kan det nok føles som om tankene "løper helt andre steder".
David du Plessis gjorde en erfaring som først og fremst tilsa at Gud ville tale til ham om konkrete situasjoner eller bestemte mennesker. I dette kan det ligge en tilskyndelse fra Herren om å kontakte de man har bedt for eller tenkt på.
Mange har fått slike tilskyndelser. "Jeg har tenkt så lenge at jeg skulle skrive til deg," er en replikk man ofte hører eller leser. Det kan også gjelde besøk eller andre former for kontakt som noen "har tenkt så lenge" at man skulle gjøre. For et kristent menneske er det like naturlig å si: "Gud har minnet meg om at jeg skulle kontakte deg."

Fra åpningskapitlet Nils-Petter Enstads bok ”Steg for steg – om Den Hellige Ånds ledelse i hverdagen” – gitt ut på eget forlag i 2009. Samme bok har tidligere vært gitt ut med tittelen ”Han leder meg” (Lunde forlag 1995).Boka har studieplan og er godkjent av Frikirkelig Studieråd til bruk i studiegrupper.

lördag

17. mai - Norges Nasjonaldag

Norge idag skriver:
Eidsvollsmennene visste at Bibelen var den sikre grunn å bygge på. De nedfelte det i § 2 i Grunnloven. Og til denne dag har det stått fast. Det norske folk hadde to øyenstener: Bibel og Grunnlov.

Her kann du lese alt om nasjonaldagen>>

onsdag

PRINSIPPER FOR ÅNDELIG LEDELSE

Gjestblogger er forfatter Nils-Petter Enstad. I tre deler skriver han om hvordan vi kan oppfatte Guds ledelse. Dette er den förste del.

Alle kristne har rett til å regne med at de skal kunne bli ledet av Den Hellige Ånd. Akkurat som Gud har gitt naturlovene for at det fysiske livet og naturen skal fungere etter hensikten, har han gitt lover for at livet i Den Hellige Ånd skal fungere etter hensikten. Naturlovene kan vi kalle Guds skapelsesunder, satt i system, og prinsippene for Den Hellige Ånds ledelse kan vi kalle Guds frelsesunder, satt i system. Guds frelsesverk i den enkelte er ikke noe som avsluttes den dagen et menneske bestemmer seg for å bli en kristen, men er en prosess som varer ved så lenge man lever. Den apostoliske utfordring til å ”vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus” gjelder hele livet.

Den eneste forutsetningen for denne rettigheten er at man er et Guds barn, født på ny ved troen på Frelseren Jesus Kristus, og at man er villig til å la seg lede av Den Hellige Ånd - akseptere at Jesus er herre. Det er mange kristne som mener de aldri har opplevd Åndens ledelse. Dels kan dette skyldes at man ikke har vært klar over hvordan Åndens ledelse faktisk fungerer, dels har man måttet innse at problemet ikke var Åndens ledelse, men egen ulydighet. Men når denne grunnforutsetning er på plass, gjelder de prinsippene for Åndens ledelse som blir referert i det følgende.

Prinsipp 1: Hva sier Bibelen?
Det første og viktigste prinsippet i alt som har med Åndens ledelse å gjøre kan uttrykkes i form av følgende spørsmål: Hva sier Bibelen?

Det er mange kristne som ber Gud om ledelse og åpenbaring i ting der man kunne fått det svaret man leter etter ved ganske enkelt å slå opp i Bibelen. En ”ledelse” som går imot Guds vilje slik den er uttrykt i Bibelen, er ikke av Gud. Guds Ånd motsier ikke seg selv. Bibellæreren A.W. Tozer har pekt på at kristne aldri skal ”søke ledelse” i forhold som Gud uttrykkelig har forbudt i sitt ord, eller fortsette å be om ledelse i saker der Gud allerede har sagt sitt "ja" eller gitt en befaling.

Fortsetter man å "be om ledelse" etter man har fått nettopp det, er det ikke lenger ledelse man ber om, men at Gud skal ombestemme seg. Man kan derfor godt si at det "farlig" å be Gud om ledelse i viktige spørsmål, eller i saker som betyr mye for en. Man risikerer jo å få et klart og utvetydig svar! I sjelesorg og menighetsarbeid støter man på mange situasjoner der dette prinsippet burde vært nøyere iakttatt. Det kan gjelde helt private forhold, og det kan gjelde ting som gjelder arbeidslivet eller menighetslivet. Det kan handle om så konkrete og viktige ting som valg av livsledsager, og det kan gå på ting som givertjeneste, yrkesvalg, moralske utfordringer og liknende.

Prinsipp 2: Guds vilje er god!
I de situasjonene hvor den kristne ikke kan finne en umiddelbart anvisning for ledelse i bibelordet, er prinsippet for Guds ledelse dette: Guds vilje er god. Gud vil at hans barn skal ha det godt (uttrykket "ha det godt" skal her ikke forstås først og fremst i materiell forstand)!

A. W. Tozer hevder at i de fleste spørsmål i livet overlater Gud saken til oss selv og vårt eget valg.

Det blir den kristne egen oppgave og eget ansvar å ta avgjørelsen, enten det nå dreier seg om hvor mange barn et ektepar vil ha, hva slags bil man skal eller andre liknende spørsmål. Å la slik ting detaljbestemmes ut fra ideer om "Guds ledelse", blir ifølge dette synet en form for overspent åndelighet.

Amerikaneren Samuel Logan Brengle (1860 - 1936) var en kjent teolog og forkynner innen metodistkirken i USA. Han avbrøt en lovende kirkelig karriere som enten ville ha ført ham til et metodistisk bispesete eller et teologisk professorat, og ble offiser i Frelsesarmeen. I Frelsesarmeen er hans navn først og fremst knyttet til læren om helliggjørelsen, og han regnes med rette som Frelsesarmeens fremste hellighetslærer. Han skriver: "Jeg kjente en mann som var ivrig etter å adlyde Gud og bli ledet av hans Ånd, men han hadde den feilaktige oppfatning at all sunn forstand skulle settes til side. Han ville at Den Hellige Ånd skulle lede ham til å spise så og så meget, og det hendte at han tok maten ut av munnen igjen fordi han mente Den Hellige Ånd sa at han hadde spist nok. Han mente selv at han ville bedrøve Guds Ånd dersom han svelget det han allerede hadde tatt inn i munnen. Uten tvil vil Ånden hjelpe en ærlig, søkende sjel, men det skjer ved å hellige menneskets sunne forstand. Ellers blir mennesket redusert og umyndiggjort."

”I kjærligheten finnes ikke frykt”
Den som erkjenner at Guds vilje med seg er god, kan være tillitsfull når han eller hun ber Gud lede seg. Gud vil nemlig at man skal kjenne glede ved å kunne tjene ham og ved at man lar seg lede av hans vilje. Denne gleden og tilliten henger sammen med den kjærlighet som helt naturlig finnes mellom Gud og den kristne. Gud elsker sine barn, og Guds barn elsker ham. Bibelen selv beskriver dette på denne måten: "I kjærligheten finnes ikke frykt".

En liten gutt satt på fars arm der far sto på verandaen i øverste etasje i et høyt hus. Mange meter nedenfor var bakken der bilene og menneskene så ut som små maur, sett fra guttens utkikkspunkt. På lek lente faren seg litt utover kanten av verandaen og sa: - Tenk om jeg slapp deg nå!
Gutten lo og klemte seg inn til faren: - Å, nei, pappa! Du er nok altfor glad i meg til at du gjør det!

Hva man ellers måtte mene om farens litt for robuste form for humor: Gutten visste at han var trygg på pappas arm. Han hadde fattet noe om hva farskjærlighet handler om. Motsatt kan vi si at dersom en kristen blir slått av en liknende tanke: "Hva skjer om Gud slipper meg nå?", er ikke det et uttrykk for Guds robuste form for humor, men for fristerens lureri, et lureri som er i slekt med det spørsmålet Eva fikk i hagen: "Har Gud virkelig sagt…?"

Av og til kan man gjennom forkynnelse og vitnesbyrd man hører få inntrykk av at Gud nærmest av prinsipp leder kristne inn i det de ikke vil, og spesielt inn i det man minst av alt vil eller ønsker. Denne vrangforestillingen møter man i mange forskjellige situasjoner. Mange har møtt den i forbindelse med yrkesvalg. Ofte var forkynnelsen slik at man kunne få inntrykk av at det man hadde glede av, var pr. definisjon om ikke syndig, så i det minste tvilsomt. Mange kunstneriske gaver og anlegg er blitt liggende og dø på grunn av slik forkynnelse.

Også i forholdet mellom gutt og jente eller mann og kvinne har slik forkynnelse bidratt til å skape dype sår. Et eksempel fra skjønnlitteraturen kan illustrere dette: Den kristne tenåringsjenta Tone er på vei til en lagsleir. Hun håper å møte igjen Birger, en jevnaldrende gutt som hun har truffet på en tidligere leir. De har brevvekslet siden, det er tydelig at en forelskelse er under utvikling.
Forkynnelsen under leiren dreier seg om hvorvidt Jesus er herre i den enkeltes liv, eller om han bare er passasjer. Dette presenteres på en meget personlig og direkte måte. For Tone blir konklusjonen på dette at hennes kristendom står og faller med om hun kan være glad i Birger eller ikke. Velger hun å la forelskelsen i Birger utvikle seg, er Jesus henvist til passasjersetet. Da er han ikke herre i livet hennes.
Den misforståtte troskapen og "offerviljen" som Tone her viser, har ligget innebygget i en god del av den forkynnelsen som har lydt om hva det vil si å la Jesus være "herre i livet".

Også kristne ektepar har kjent skyggen av denne forkynnelsen ligge over samlivet sitt: De fikk lett forståelsen av at det var noe som "galt" dersom de var "for opptatt" av den seksuelle delen av sitt ekteskap.
Det er for kristne som for andre mennesker: Det er lagt ned i dem en drift til, en trang etter, et behov for og en evne til et seksuelt samliv. Alle mennesker er skapt til å være seksuelle individer. For den kristne er det livslange ekteskapet mellom en mann og en kvinne den rammen som seksualiteten skal utfolde seg i. Tror man at det er Guds vilje at menneskene skal ha det godt, kan man med stor frimodighet tro at også et godt seksualliv er i pakt med Guds vilje. For den kristne som lever i et ekteskap, er kåtskap og glede i pakt med Guds vilje og et ledd i Åndens ledelse med ens liv.

Et kjent Paulus-sitat sier oss det meste av det vi behøver å vite om Guds vilje og Den Hellige Ånds ledelse, og alt vi behøver å vite for å erkjenne at Guds vilje med oss er god: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?"

Fra åpningskapitlet Nils-Petter Enstads bok ”Steg for steg – om Den Hellige Ånds ledelse i hverdagen” – gitt ut på eget forlag i 2009. Samme bok har tidligere vært gitt ut med tittelen ”Han leder meg” (Lunde forlag 1995).
Boka har studieplan og er godkjent av Frikirkelig Studieråd til bruk i studiegrupper.

söndag

— Vet ikke hvorfor ikke alle blir friske

TENÅRINGSFAR: I 1994 stiftet Randy Clark organisasjoen som etter hvert fikk navnet Global Awakening, og nå er han på reisefot rundt 160 dager i året – han har kuttet noe ned for å kunne være mer hjemme med sine to tenåringssønner. Foto: Tarjei Gilje
DagenMagazinet skriver:
Randy Clark ante ikke at den planlagte fire dagers møteserien i Toronto i januar 1994 ville få så stor betydning både for hans eget liv og for flere millioner andre.

Et knapt halvår i forveien hadde Clark vært på vei mot nervøst sammenbrudd og etter eget utsagn blitt helbredet fra dette på et møte med predikanten Rodney Howard-Browne. Som sørstatsbaptist hadde Clark tidligere gjort narr av trosbevegelsen, derfor satt det langt inne for ham å gå på disse møtene. Etter dette møtet opplevde menigheten Clark da ledet lignende scener som det Toronto-fornyelsen blant annet ble kjent for, så for ham var ikke overraskelsen like stor som for mange andre da møtene i den canadiske byen fikk et lignende innhold. Senere i 1994 stiftet Clark organisasjoen som etter hvert fikk navnet Global Awakening, og nå er han på reisefot rundt 160 dager i året — han har kuttet noe ned for å kunne være mer hjemme med sine to tenåringssønner.

Randy Clark var i Kristiansand i forrige uke, i Bergen søndag-tirsdag og i Oslo onsdag-torsdag.

Du har reist i områder som for tiden opplever langt større vekkelser enn det vi er vant med i Vesten. Hvilke lærdommer tar du med deg?— Fra den argentinske pastoren Omar Cabrera lærte jeg å ikke begynne på 100 prosent, men be om respons fra dem som sier at de har blitt 80 prosent bedre. For mange er så nær en full helbredelse, men våger ikke å si det. Det skaper tvil, men hvis vi i stedet backer dem litt, blir de ofte 100 prosent friske etter hvert.— Hvorfor blir de ikke helt friske med en gang?— Jeg ser meg selv mer som en reporter som beskriver det som skjer enn en som forklarer det. Jeg vet ikke hvorfor.

tisdag

Jesusmanifestasjonen i norsk presse

Norge idag:
17.000 kristne for Jesus i Stockholm
"– Fra å være erklært død i den sekulære verden, så er Jesus påtakelig levende, konstaterte den tidligere røde kulturradikale Gøran Skytte. Han talte til et folkehav av kristne som var møtt fram for å hylle Jesus i Sveriges hovedstad lørdag.

For andre året på rad viste det felleskristne arrangementet at Jesu arme nå reiser seg i nabolandet. I fjor var 15.000 entusiastiske kristne samlet. I år møtte hele 17.000 opp for å hylle Jesus.

– Jesus er ikke en sannhet. Jesus er sannheten. Sannheten er ikke forhandlingsbar. Sannheten fortsetter å være sann, selv om nesten ingen tror på den. Og løgn er løgn, selv om alle tror på den, utalte en eritreansk musiker. Han var en av mange talere, før avslutningssangen på det store arrangement tonet ut med den kjente salmen «Et av Jesus forvandlet Sverige»."


DagenMagazinet:
18.000 kristne feiret Jesus i Stockholm
"Mange tusen kristne fra alle kristne samfunn i Sverige kom sammen i Stockholm sist lørdag for å markere at Jesus er veien, sannheten og livet.

Det var stor glede å spore blant de 18 000 kristne som kom sammen for å opphøye navnet Jesus på en gigantisk Jesusmanifestasjon i Stockholm sentrum i helgen.

— Det begynte med 12 disipler, og i dag finnes det 2,4 milliarder kristne over hele jorda, utbasunerte den kjente journalisten Göran Skytte og fremkalte jubel blant de mange tusen som var kommet på det store friluftsmøtet på lørdag ettermiddag. Og jubelen fortsatte da den amerikanske lovsangslederen Calvin Bridges og lokale sangere og musikere fra menighetene i Stockholm ledet forsamlingen i lovprisning til Gud.

Bredden blant talerne på Jesusmanifestasjonen i Stockholm, var stor. I tillegg til Skytte kunne man blant annet lytte til den katolske biskopen Anders Arborelius, Oase-bevegelsens inspirator Berit Simonsson, Livets Ords pastor Ulf Ekman og Filadelfias forstander Niklas Piensoho. Pastor Stanley Sjöberg ledet deltagerne i bønn for landet og for spesielt utsatte grupper i Sverige, slik som de hjemløse og de som er rammet av den økonomiske krisen."

måndag

Bönnerom

Besøk vårt bønnerom her>>. Der kann du skrive inn dine bønnemnen, be for andres bønneemnen og lytte på bønnemusikk.

lördag

Lover omkamp om ekteskapsloven

Norge idag skriver:
"Med støtte fra partileder Dagfinn Høybråten, vedtok KrFs landsmøte enstemmig at de vil endre ekteskapsloven. Det innebærer en skjerping av formuleringen som var foreslått fra programkomitéen." (Bjarte Ystebø, tekst og foto)

Les mer>>

Les også: Ekteskapsloven som valgkampsak

Les også: Grasrot-samling om ekteskaps-loven