Kirke uten meninger

Oddvar Johansen skriver i Korsets Seier:
Lar vi vår over­bevisning sløves av medienes press og statens kroner?

Nå og da kritiseres kirkesamfunnene for å være for svake i sine meninger. I et mediesamfunn som det vi lever i, forventes det at kristen-Norge skal mene noe hele tiden.

Generelt er nok dette en berettiget påminnelse. Selv om det i hvert eneste kirkesamfunn er noen som må mene noe om det meste, er de fleste av oss altfor tilbaketrukne. Men kristenfolket er langt fra det bildet som ofte lages: En gruppe «snille» mennesker som samles i sine gudshus og synger «Se, hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og trygt».

Problemet ser likevel ut til å være mer sammensatt enn som så. For vil samfunnet i det hele tatt høre på det kirkesamfunnene har å si? Eller for å si det på en annen måte: Blir kirkesamfunnenes meninger akseptert bare hver gang de mener det samme som den humanistiske tenkemåte i samfunnet? Eller har kirkene lov til å ha meninger ut fra en klar forståelse av Guds ord, uten at det skal bli førstesideoppslag og fordømmelse av det som kristenfolket mener?

Eksempelet fra Drammens Tidende 10. mars i år er betegnende. Avisen slår opp over hele førstesiden, både denne dagen og dagen etter, historien om en 18-åring som krever å få være med i Filadelfia, Drammens lovsangsteam, selv om han er homofil, og ikke er villig til å leve i sølibat. Det er helt tydelig hva avisen mener om pinsemenigheten i denne forbindelse.

I samme avis, men helt uavhengig av homofilisaken, tar prost Øystein Magelsson i Drammen prosti opp det dillemmaet som kirken står i når det gjelder det å skulle være tydeligere på det meste. Magelsson slår fast at vi i vår iver etter å komme alle i møte, underbygge vårt budskap med lettfattelige resonnement og vinne gehør ved å foreskrive uforpliktende midler, står i fare for å gjøre Gud svært liten. Stort bedre kan det ikke sies!

Les mer her>>