Gjestblogger er forfatter Nils-Petter Enstad. I tre deler skriver han om hvordan vi kan oppfatte Guds ledelse. Dette er den tredje del.
Den förste del finner du her>>
Den andre del finner du her>>
Prinsipp 5: Gud leder ved hjelp av andre menneskerDet neste prinsippet som skal nevnes her, er at Gud leder gjennom andre mennesker. Dette skjer på to måter. Den ene måten er at en kristen kan oppsøke en annen kristen og be om råd. Den andre måten er når en kristen kjenner seg minnet om å gi en utfordring til en annen.
I begge tilfeller er dette kristne som lever nær Gud, og som samtidig kjenner godt den Gud vil ha i tale. Den som tror på Guds ledelse har ingen grunn til å være redd for å få ledelse bekreftet - eller avkreftet - fra andre. Det er med og beriker det åndelige fellesskapet dersom man kan dele tanker og innskytelser med hverandre.
Men samtidig må man ha et nøkternt og realistisk forhold til det som har med ledelse å gjøre. Bibelen har enkelte utsagn som er egnet til å slå "kaldt vann i blodet" på den som har det for travelt med å fullføre ting på Herrens vegne: "Den som tror, har ingen hast", og "Etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast". Det første er en advarsel mot å "løpe foran" Herren, det andre er en advarsel mot å bli for trygg på sin egen åndelige dømmekraft og sin egen evne til å fornemme hva som er Guds ledelse og hva som ikke er det. Dersom Gud kan åpenbare sin vilje for ett menneske, kan han også åpenbare det for ett til, slik at disse kan bekrefte hverandre. Å leve i ledelse er ikke en form for åndelig kappløp. Det er ikke engang snakk om å "holde tritt" med Herren, det er rett og slett snakk om å la ham lede seg.
Guds ledelse ved andre mennesker ytrer seg også ved at man kan bli gitt en utfordring og en utfordring: - Skulle ikke du...? Eller: - Tror du ikke Gud kaller deg til den-og-den tjenesten?
De fleste vil merke forskjellen mellom et slikt spørsmål framført som en påminnelse, og om det kommer som rent prat i en litt overfladisk samtale. Men selv i en slik situasjon kan et spørsmål av den typen så et frø. Mange er de som vitner om at de ble omvendt, eller fikk ny kurs i livet, etter at noen hadde stukket en traktat eller et kristent blad i hånden deres, eller ved at noen sa dem et ord i forbifarten.
Prinsipp 6: Villighet
Å leve i ledelse forutsetter også aktive viljeshandlinger fra den kristnes side. Et kristent menneske er ikke en marionett som lar seg bevege ved hjelp av tråder Gud sitter og trekker i høyt oppe fra himmelen et sted, som om han var sjef for et stort dukketeater. Enten den kristne er blitt overbevist om hva som er Guds vilje gjennom Bibelens ord, eller ved å erkjenne at Gud kan bruke en i de situasjoner eller den type arbeid som man har glede av å være opptatt i, er det fremdeles ett skritt som står igjen: At den kristne er villig til å gjøre det Gud leder til.
Har man først kommet til det punkt der man tror man vet hva som er Guds vilje, er neste skritt å gjøre det man tror Gud vil man skal gjøre. Litt enkelt kan det formuleres slik: ”Det er ikke nok å si halleluja – man må gjøre det også.” Man kan ikke forvente at man skal oppleve velsignelse ved Åndens ledelse dersom en nekter å gjøre det Ånden leder en til.
Den hollandskfødte forfatteren og evangelisten Corrie ten Boom (1892 – 1983) forteller at hun hadde gitt Gud et løfte da hun slapp ut fra konsentrasjonsleiren der hun hadde sittet gjennom det meste av krigen. Bare det at hun slapp ut, var et under som Herren forkledde som en byråkratisk glipp. Få uker senere ble alle kvinner på Corries alder sendt i gasskamrene.
Løftet hun ga Herren var dette: "Jeg skal reise verden rundt, slik du leder meg, og forkynne om deg!" Men i sitt hjerte tok hun et viktig forbehold: Hun ville ikke reise til Tyskland.
Etter krigen kom hun til USA, og der ba hun Gud om veiledning. Hvor skulle hun reise? Men hun fikk ikke noe svar. Hun ba mer, men følte fremdeles at hun ikke fikk noe svar. Plutselig gikk det opp for henne at Gud hadde jo svart henne likevel. Gud hadde sagt: "Du skal reise til Tyskland!" Dermed kapitulerte hun. "Slik lære jeg at lydighet ikke sier "Ja, men....", den sier "Ja, Far"," skriver hun.
I nærmere 40 år etter at krigen var slutt, reiste Corrie ten Boom verden rundt (inklusive Tyskland!) og ble til enorm velsignelse, både gjennom sin forkynnelse og sine bøker.
Det er her viktig å merke seg forskjellen mellom det å nekte å gjøre det Guds Ånd leder en til, og det å tro at Guds vilje med en bare er slikt man ikke har glede av selv. Det første er et uttrykk for at det er noe ufullstendig i den kristnes forhold til Gud, det andre antyder at det er noe ufullstendig i Guds forhold til den kristne. Det gir inntrykk av at Gud bryr seg mindre om hva som er til den enkeltes beste bare han får det som han vil.
Det er ingen motsetning mellom hva som er Guds vilje med den enkelte, og det som er til det beste for den enkelte. Millioner av kristne har erfart at de tvert i mot bekrefter og forsterker hverandre.
Bomskuddene
Fordi Bibelen er en sann og usminket beretning om mennesker som fullt ut var mennesker både på godt og vondt, forteller den også om situasjoner der Guds tjenere "løp foran" ham de skulle tjene. Profeten Samuel holdt på å salve feil person til konge over Israel, ikke bare en, men sju ganger. Hver gang Isai av Betlehem førte fram en av de sju eldste sønnene sine, var Samuel like begeistret: Han ville bli en flott konge for Israel. Og hver gang måtte Herren be ham ta det litt med ro: "Mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet." Til slutt måtte Isai sende bud ut på markene slik at den yngste av sønnene, David, kunne hentes inn. Det var ham, gjetergutten, som Herren hadde utsett til konge over Israel.
I dagene mellom Jesu himmelfart og pinsedag valgte Peter og de andre apostlene en "erstatter" i apostelflokken for Judas Iskariot. Det ble trukket lodd mellom to kandidater, og en som het Mattias ble valgt og regnet med blant apostlene etter dette. Loddtrekning var en gammel metode for å finne ut hva som var den guddommelige viljen. Den ble også brukt blant jødene i gammeltestamentlig tid. Også i vår tid hender det at man bruker loddtrekning for å avgjøre en sak der det er stemmelikhet etter vanlige voteringsregler. Men faktum er at etter ”apostelvalget” i dagene mellom himmelfarten og pinsedag, hører man ikke mer om Mattias i bibeltekstene.
Mange av spurt seg om det skal forstås slik at disiplene gjorde ”en feil” da Mattias ble utpekt som Judas sin etterfølger. Noen har brukt til dels meget sterke ord om denne prosessen. Det skal man være litt varsom med – det er ikke alle av de opprinnelige 12 man heller hører så mye om etter pinsedagen. Men samtidig er det et faktum at det snart sto fram en som både påberopte seg og hadde den samme autoriteten som selv de mest synlige av de 12, nemlig Saulus fra Tarsus. Mange år senere skrev han til sin unge venn Timoteus: "... og for det er jeg satt til herold og apostel. Dette er sant, jeg lyver ikke. Jeg er en lærer for folkeslagene i tro og sannhet.” Så man kan forstå de som mener disippelflokken hadde det litt for travelt da de valgte Mattias som Judas’ etterfølger.
Fra åpningskapitlet i min bok ”Steg for steg – om Den Hellige Ånds ledelse i hverdagen” – gitt ut på eget forlag i 2009. Samme bok har tidligere vært gitt ut med tittelen ”Han leder meg” (Lunde forlag 1995).
Boka har studieplan og er godkjent av Frikirkelig Studieråd til bruk i studiegrupper.
DagenMagazinet skriver:
