Gratulerer med dagen!

 

Det är sjuttonde maj, Norges nationaldag. Dessutom har vi en nära släkting som fyller år idag. Grattis Norge och gattis Sonja!

Nils-Petter Enstad skickade en artikel om Wergeland och Norges grundlag, som passar bra en sådan högtidsdag. Nils-Petter påpekade för säkerhets skull att Norges nationaldag firas på grund av frigörelsen från Danmark och inte frigörelsen från Sverige. Det är ett viktigt påpekande som hjälper oss att ha goda relationer mellan Norge och Sverige även i fortsättningen. Det går ju i stort sett bra, utom då Norge har oförskämdheten att slå Sverige i ishockey. Räcker det inte att Norge vinner i skidor, skridskor, backhoppning....

Här kommer i alla fall Nils-Petters artikel:

160 år siden jødeparagrafen forsvant
Henrik Wergeland blir gjerne oppfattet som 17. maifeiringens «far» i Norge. «Han som innstiftet dagen» er et begrep som ikke minst Thorbjørn Egners lesebøker bidro til å hamre inn i årskull etter årskull. Men Henrik Wergeland var en mann som kjempet mange kamper. Det var ikke minst hans fortjeneste at den famøse «jødeparagrafen» i den norske Grunnloven ble fjernet. I år er det 160 år siden dette vedtaket. Da hadde Wergeland vært død i seks år.

Stolt av far
Henrik Wergeland følte at han hadde et helt spesielt forhold til Grunnloven. Hans far, presten Nicolai Wergeland, hadde vært blant Eidsvollsmennene i 1814, og i 1817 ble han sogneprest i Eidsvoll. Henrik var stolt av farens rolle i 1814, og omtalte seg selv som «Grunnlovens storebror». Men han ble tidlig kritisk til bestemmelsene i Grunnlovens paragraf to, som for det første slo fast at «Den Evangelisk-Lutherske Bekiendelse forbliver Statens offentlige Religion», og for det andre at jøder fremdeles skulle være utelukket fra riket. Også forbudet mot munkeordener var han kritisk til, men det var «jødeparagrafen» som ble hans kampsak.

Heftig debatt på riksforsamlingen
Det hadde vært en heftig debatt i riksforsamlingen på Eidsvoll før jødeparagrafen ble vedtatt, og flere av de sentrale personene hadde talt mot den. De argumenterte med frihet og toleranse. At akkurat Henrik Wergeland skulle bli den som reiste kampen mot jødeparagrafen, er et lite, historisk paradoks. Hans far Nicolai Wergeland hadde ikke bare vært blant dem som stemte for den på Eidsvoll, han hadde også vært en sterk talsmann for den. Men da sønnen reiste fanen mot bestemmelsen, erkjente faren at han selv hadde tatt feil.

Antisemittisk
Som ung var Wergeland selv offer for den generelle antisemittismen som rådet i Europa på den tiden, og i et Norge der det altså ikke fantes en eneste jøde. Som 16-åring skrev han et skuespill som het «Moses i Tønden», der alle de antisemittiske klisjeene er på plass. Stykket ble aldri publisert mens Wergeland selv levde, og har levd sitt liv i litteraturhistoriens fotnoter. Men i 2008 syntes Agder Teater at det å framføre denne litterære guttestreken var en god måte å markere 200-årsminnet for Henrik Wergelands fødsel.

12 års kamp
Det var i 1839 Henrik Wergeland første gang leverte et forslag til Stortinget om at jødeparagrafen i Grunnloven skulle oppheves. Forslaget ble ikke behandlet før i 1842, og i disse tre årene skrev Wergeland en lang rekke artikler og bøker der han argumenterte for forslaget. Han brukte både religionsfrihet og næringsutvikling som argument, og ikke minst gikk han til felts mot religiøs intoleranse. Dette var Grunnlovens mørke side, skrev han, til tross for at religionsfrihet var noe som var i Grunnlovens ånd. Dette var en kristen plikt, slo han fast. Kort før stortingsbehandlingen ga han ut diktsamlingen «Jøden – Ni blomstrende Tornequiste», som rommer noe av det ypperste han skrev.

Manglet 11 stemmer
Wergelands forslag manglet 11 stemmer på å bli vedtatt da Stortinget stemte over det 9. september 1842. Det fikk flertall, men ikke det nødvendige to tredjedels flertall. Wergeland fulgte hele debatten fra stortingsgalleriet. Det var mange sterke følelser. Stortingspresident Sørensen ble så grepet under sitt innlegg for Wergelands forslag at han måtte ta en pause. Wergeland selv satt på galleriet og gråt da presidenten talte. Gråt gjorde han også under flere av presterepresentantenes innlegg, men det var over deres kulde og hjerteløshet.

Reiste minnesmerke
Så fort forslaget fra 1839 var falt, skrev Wergeland et nytt. Det skulle behandles i 1845. I oktober 1844 ga han ut diktsamlingen «Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste». Her ønsket han å bane vei for sannheten gjennom følelsene, skrev han. I diktene holder han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler. Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne!
Wergeland var svært aktiv i tida fram til forslaget skulle behandles, og drev en intens lobbyvirksomhet. Men heller ikke denne gang fikk forslaget kvalifisert flertall.
Da meldingen om dette nådde Wergeland, lå han på dødsleiet. Natt til 12. juli døde han, 37 år gammel. Først i 1851 ble jødeparagrafen tatt ut av Grunnloven. De måtte derfor få spesiell tillatelse til å komme inn i landet, de som reiste minnesmerket som fremdeles står på Wergelands grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo. Der står det: «taknemmelige jøder udenfor norriges grænser reiste ham dette minde».