- Leif M. Mortensen i Vårt Land -
Kirken og biskopene, som de øverste åndelige lederne, er tause om det
ufødte liv. På en umerkelig måte blir kirken gjennom sin taushet medansvarlig for at slike som min datter, og også funksjonsfriske, ikke har livets rett.
Min datters øyne stråler av en livsglede som forplanter seg til et stort smil rundt munnen. Hun er multifunksjonshemmet og blant de mest sårbare i samfunnet, og dermed totalt avhengig av omgivelsene. Hun er en gledesspreder på de ulike arenaene hun beveger seg, og setter hva som er livskvalitet i et noe annet perspektiv enn det vi gjerne tenker på i et rasjonelt og effektivt samfunn.
Uønsket? Men oppi det hele slår en skremmende tanke meg – hva med de svakeste av alle, det ufødte liv? I det framtidige Norge tyder alt på at slike som min datter er et uønsket individ. Med effektiv fosterdiagnostikk vil det framgå raskt på et tidlig stadium at et foster har en kromosomfeil eller funksjonshemning. Tidsånden som stadig mer preger samfunnet tilsier at det spirende livet fjernes og deretter omgis av taushet. Vi har sett utviklingen i Danmark hvor personer med Down syndrom stort sett ikke lenger fødes. Logikken bak er: Med fri abort er det i alle fall dumt å føde funksjonshemmede barn som blir en belastning for familie og samfunn. Dette er det rasjonelle samfunnets tankegang. Men hvor fører dette oss hen?
Les mer HER.
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar