”Det er så sprøtt at det må være Gud”

…var det slik Noah tenkte?
(Fra Jostein Nielsen Blog)
Jeg vet ikke, men jeg har møtt mange mennesker i min samtid som tenker slik. Langt på vei kan logikken bære troen, men før eller siden kommer det et punkt hvor de to skifter plass. Det er først når jeg kommer til punktet hvor troen må bære logikken at det blir åpenbart hva troen er verd. Da handler det ikke lenger om intellekt eller følelser, men om lydighet mot en overbevisning født av Gud.

Jeg undres på om Noah hadde fått lov til å fullføre prosjekt sitt i dag? Tro om ikke bekymrede psykiatere hadde klart å stoppe ham. Og - om ikke de klarte det – monn ikke kommunale byråkrater hadde funnet en bestemmelse i bygningsloven som ville stoppet prosjekt ”Ark”?
Men ikke bygde han i standsonen, og ikke var det ”fast installasjon”, så kanskje det hadde gått likevel? Veterinærene hadde nok hatt innvendinger. Mattilsynet likeså, for ikke å snakke om barnevernet – Noah dro jo med seg hele familien.

De største opplevelsene jeg selv har hatt av Guds ledelse har nettopp vært når jeg har vært lydig mot en overbevisning som ikke var logisk. Det virket så sprøtt at det hadde vært lett å feie det bort. Men når jeg har latt troen bære logikken har jeg fått være deltaker og tilskuer i Guds forunderlige rike. Der gjelder andre regler. Der er det en annen logikk. Der blir det regnet for noe, det som ikke betyr noe som helst i denne verden.
Jeg blir litt skremt når jeg tenker på konsekvensene dersom jeg ikke hadde fulgt de forskjellige ”innskytelsene” – fordi det sikkert er mange ganger hvor jeg ikke er vár for Guds ledelse.

Mine begrensete troserfaringer er blitt virkelighet på grunn av noen øyeblikk med lydighet. De virkelige trosheltene, slike som Noah, har holdt på med prosjekter som har tatt et helt liv med lydighet før de så resultatene. Jeg takker Gud for at det finnes slike forbilder både i Bibelen og i Guds rike i 2010.

Beretningen står i: 1 Mos 9:8-17