Det finnes en lengsel lengst inne i hvert eneste menneske. Det er lengsel etter balanse og helhet, en lengsel etter å komme i kontakt med Gud. Den lengselen er innebygget i alle mennesker og til alle tider. Om man ikke har lært å kjenne Gud, driver denne lengselen en til å lage seg en «gud» i form av en stein, et tre eller hva som helst.
Alle mennesker er ikke villige til, eller i stand til, å innrømme at denne lengselen finnes i ens indre. Det kan til og med være slik at de ikke har oppdaget lengselen selv.
Man kan fylle livet med så mange aktiviteter at man holder lengselen på avstand. Men før eller senere får den tak i oss. Vi kan ikke springe ifra den, for den er en del av oss selv, og vi kan ikke springe fra oss selv, om vi aldri så gjerne ville iblant.
Mange mennesker er redde for å slippe lengselen fram. De kan være redde for stillheten. Dagene fylles med lyd, latter og samvær med andre, men når kvelden kommer og vi slukker lyset, tar våre egne tanker fatt i oss og roper etter helhet, balanse og fred.
En dypere mening med livet
Til og med mennesker som ser ut til å lykkes bra her i livet, går og bærer på den samme lengselen. De jager gjennom livet for å nå sine mål, og de lykkes. De får den jobben de alltid hadde lyst på, får råd til å kjøpe drømmevillaen og den bilen de alltid har ønsket seg. Men før eller senere når lengselen allikevel opp til overflaten. De sitter der med sine oppfylte drømmer og spør: «Var det virkelig dette som var meningen med livet?»
De mennesker som ikke lykkes så godt, oppdager kanskje tidligere at det finnes noe i dem som roper etter en dypere mening med livet enn bare å overleve.
Fiasko-fiskeren
Peter var fisker. Han hadde vært ute og fisket hele natten. (Du kan lese om det i Lukas evangelium, kapittel 5) Selv om Peter hadde arbeidet hele natten, hadde han ikke fått noe fangst. Var det noe Peter kunne her i livet, så var det å fiske. Han hadde sikkert trodd at fisketuren skulle lykkes, og at han skulle komme hjem med en stor fangst slik at han kunne forsørge familien sin.
Men ingenting ble som Peter og vennene hans hadde håpet denne natten. Til tross for alle anstrengelser i den kjølige natten, vender de tilbake på morgenkvisten uten en eneste fisk. Trøtte, nedslåtte og mismodige kommer de til stranden.
Der står Jesus! Han snakker til dem og ber dem kaste ut garnene på et annet sted. Peter påpeker at de faktisk har forsøkt hele natten, men ettersom Jesus ber dem, skal de forsøke en siste gang. Plutselig er hele situasjonen forandret. De får så mye fisk at garnene er i ferd med å revne. De må få hjelp av en annen båt.
Etter denne dagen var ikke Peters liv det samme mer. Han begynte et nytt liv. Han forlot garnene og fulgte Jesus.
Positiv maktesløshet
Det fantes noe positivt i den maktesløsheten som Peter opplevde da han hadde forsøkt hele natten og mislyktes. Han var mottakelig for Guds veiledning. Om han hadde kommet hjem med en stor fangst, hadde han kanskje ikke lagt merke til at Jesus stod der på stranden. Men nå, etter alle mislykkede forsøk, var han mottakelig for å ta i mot hjelp fra Gud.
Å se sin egen virkelighet i øynene kan være det første steget mot en forandring i livet. Det første skrittet inn i en ny virkelighet, en ny livssituasjon.
«Det er ikke min feil...»
Mange ganger kan det være fristende å skylde på andre mennesker og andre forhold i stedet for å innrømme sin egen mislykkethet.
Man kan si: «Jeg har hatt en dårlig oppvekst. Det er ikke min feil. Jeg fikk dårlige kamerater. Og myndighetene burde handlet annerledes.»
Selv om det kan være behagelig å gjemme seg bak slike unnskyldninger, så hjelper det ikke meg i min situasjon. Det bare holder min befrielse på avstand.
En forutsetning for å kunne ta imot virkelig hjelp, er at man innser at man behøver hjelp. En forutsetning for å ta imot hjelp fra Gud, er at man ser og erkjenner sin situasjon, sitt behov og sin maktesløshet.
«Salige» kaller Jesus de mennesker som vi normalt ville kalt det motsatte av salige: De fattige, de sørgende, de sultne, de tørste, osv.
Deres «salighet» ligger i at de har et klart behov som de har sett, og som de innrømmer. Dette er den første forutsetningen for å ta imot befrielse og forløsning fra Gud.
De som ikke sulter eller tørster etter en forandring, eller den som aldri innrømmer at noe er feil, holder sin befrielse på lang avstand.
Den indre uro, eller tørst, er altså ikke bare noe negativt. å erkjenne den er det første skritt mot friheten.
Det første steget mot friheten
Det finnes et botemiddel mot mislykkethet og skyld: Tilgivelse. Men mot fortrenging av - og flukt fra - de faktiske forhold, finnes det ikke botemiddel.
Når vi våger å kapitulere og la vår indre lengsel komme til overflaten, - da finnes det håp. Dersom du innrømmer at du er beredt til å ta dette skrittet, kan du gjøre følgende bekjennelse til din egen:
Bekjennelse:
"Jeg innrømmer at det finnes en lengsel i meg etter å få oppleve balanse og mening i mitt liv, og at jeg ikke kan klare det på egen hånd. Denne indre uro og følelse av maktesløshet er begynnelsen på Guds verk i livet mitt."
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar