Av Nils-Petter Enstad
Under Armeens årskongress tidligere i sommer ble hun ordinert som frelsesoffiser og beordret til den tjenesten hun allerede har hatt i noen år, som daglig leder for Gatehospitalet i Oslo. Med ordinasjonshandlingen ble en prosess som startet for 30 år siden fullført.
Da hun var 18 år gammel, var Marit Myklebust frelsessoldat hjemme i Egersund i ett år og på den tiden var hun to ganger på kongress. En morgen da hun og noen venninner skulle av gårde fra sitt flatsenglosji i Frelsesarmeens lokale på Grønland til møtet i Ekeberghallen, holdt de på å komme for sendt fordi Marit ble opptatt av å snakke med noen menn som tydelig var alkoholmisbrukere. – Jeg husker det ikke selv, men senere er jeg blitt fortalt at jeg etter den samtalen hadde sagt at jeg ville bli frelsesoffiser, forteller hun i dag.
Men det skulle skje mye før hun kom dit. Etter ett år som frelsessoldat kom hun til den erkjennelse at den troen hun mente å ha fått med seg fra søndagsskolen og Frelsesarmeens ungdomsmiljø ikke var der lenger. – Jeg opplevde det ikke dramatisk, men det føltes nok slik for offiserene at jeg en dag sto der og sa at ”jeg kan ikke være soldat lenger, for jeg har ingen tro”. I ettertid spør hun seg om det kanskje var noe ved den ”enten/eller”-mentaliteten som preget kristenlivet i Egersund som førte til dette bruddet – at det ble for liten plass til undringen og de spørsmålene unge mennesker bærer på.
Sykepleier og politiker
De neste årene bar mye med seg for den unge Marit Myklebust: Hun tok sykepleierutdanning, hun ble alenemor og hun ble politiker. – Folk går gjerne inn i lokalpolitikk av to årsaker: Enten fordi en skole skal legges ned, eller fordi et sykehus skal legges ned. I mitt tilfelle var det et sykehus, sier hun med et smil. I pakt med arven fra et samfunnsengasjert hjem valgte hun Arbeiderpartiet, og de valgte henne som kommunestyremedlem i 20 år. I 1996 ble hun ordfører.
Kommunevalget i 2003 gikk ikke så bra for Arbeiderpartiet i Egersund, og selv om det i forhandlingene etter valget så ut som hun kanskje kunne fått fortsette en periode til, ble ikke sluttresultatet slik. Hun innrømmer at hun ”tok en Terje Viken”, men den varte bare en halv dag, sier hun. – Jeg var sterkt i tvil om jeg skulle la meg nominere for en ny periode i 2003, men når jeg først hadde sagt ja, ønsket jeg jo å fortsette, sier hun.
- Og ordføreren begynte å lese stillingsannonser?
- Nei, hun gjorde ikke det. I stedet skrev hun et brev til Frelsesarmeen – i år 2000 hadde jeg nemlig begynt å gå på møter i Frelsesarmeen igjen, og hadde også tatt opp igjen plassen som soldat. I det brevet skrev jeg at jeg er en sykepleier med en viss ledererfaring – har dere bruk for meg?
- Det hadde de?
- Kort tid før hadde daværende helseminister Dagfinn Høybråten godkjent Frelsesarmeens planer om et helsetilbud i Oslo for fysisk syke rusmisbrukere. Dette tilbudet ble jeg da bedt om å lede etableringen av.
Ordinasjon
Med sin ordinasjon har Marit Myklebust også gått inn på det beordringssystemet som gjelder for frelsesoffiserer. – Jeg har tenkt mye på dette, sier hun. – For meg er dette riktig. Jeg mener: Frelsesarmeen vet hva de har fått: En voksen, selvstendig og tydelig kvinne. Men jeg tror Gud har en plan med mitt liv og min tjeneste, og det å ha blitt ordinert har gitt meg en større frimodighet, sier hun. Derfor har hun de to siste årene tatt offisersutdannelsen parallelt med lederansvaret i Gatehospitalet.
Gatehospitalet er en førstelinjetjeneste som er forholdsvis unik, og har fått både anerkjennelse og mye oppmerksomhet. Hospitalet har hatt besøk av statsråder fra flere partier, og dessuten av både Norges konge og Frelsesarmeens verdensleder. Selv er Marit mest opptatt av Jesu befaling om å ”gå ut”. – Jeg kjenner en enorm trang til å være ”der ute”, sier hun, og legger til: - Hvis det går en hel dag uten at jeg får snakket med noen andre enn de som allerede er innenfor, så er det...
Hun leter litt etter ordet og en hjelpsom intervjuer foreslår ”bortkastet?”.
- Nei, ikke det akkurat, men jeg tenker at vi har fått livet for å leve det sammen med andre, og jeg har faktisk et kall til å arbeide med dem ”der ute”.
Marit Myklebust har stor sans for det Frans av Assisi sa om å forkynne på alle måter, også med ord om nødvendig. – Men jeg blir provosert når noen snakker om det å ”gå ut” som det var et slags prosjekt der man skal hente inn noen. Det er livet vårt som skal leves der ute, sammen med andre mennesker. Og i møte mellom mennesker oppstår disse gyllne øyeblikkene der man går ett skritt videre og troen vokser ett hakk til. Jeg elsker å se mennesker på kne for Jesus, men jeg har mer tro på de gylne øyeblikkene enn jeg har på de dramatiske valgene, sier Marit Myklebust til slutt. KPK
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar