Fra Jostein Nielsens blog
Jeg er stolt av lander mitt og liker å vise det fram. Bildet er fra Brødsjøvann som ligger rett ved landstedet vårt – jeg viser det gjerne fram, for uansett årstid og tid på døgnet har det sin sjarm – det er vakkert.
Jeg er stolt av barn og barnebarn og snakker gjerne om dem når det er noen som vil høre på. Antakelig er jeg som mennesker flest, vi liker å dele det som er positivt. Men hva gjør jeg når jeg føler at jeg ikke har noe å vise til?
De må ha hatt det slik de 10 spedalske. Da Jesus kom forbi ropte de om hjelp, og det eneste han sa var: «Gå og vis dere for prestene!» Men de hadde jo ingenting å vise fram. Det var ingen tegn til at spedalskheten hadde forsvunnet. Likevel gikk de. Det står ingenting om at de hadde stor tro, men de gikk. Å gjøre det Jesus sier er lydighet, og da bli lydighetshandlingen en troshandling helt uavhengig av den kampen mellom tvil og tro som utspiller seg i sjelen. Da er det godt å lese:
Da jeg var i Kenya for et par uker siden hadde jeg undervisning fra 09:00 til 12:30 og fra 16 til 18:30. Om ettermiddagene hadde delegatene selvstudium. Av erfaring vet jeg at mange har behov for individuell samtale og forbønn og fikk derfor tilgang til et rom hvor delegatene som ønsket det kunne komme. Veldig mange tok imot tilbudet, og det var kø utenfor samtalerommet. På grunn av kulturforskjellene hadde jeg bestemt meg for å være forsiktig med berøring, og sørget for at det var et bord mellom meg og samtalepartneren. Under forbønn holdt jeg kun kollegaens hånd mens vi ba – men det var et unntak:
En av delegatene hadde vært syk lenge, og var egentlig ikke frisk nok til å være med på instituttet. Sykdommen hadde også gjort at hun hadde falt og var delvis lammet i en fot og en hånd. På sykehuset hadde de ikke klart å finne en diagnose og en kur. Etter forbønnen sa jeg plutselig: Jeg må få røre ved nakken din!
Uten noen form for dramatikk la jeg en finger på kvinnens nakke. Der er det! sa hun bare. Jeg hadde ingenting å vise til, bare lydighet til det Gud ba meg gjøre. Da vi skulle ta farvel et par dager senere, sa jeg:
"Må Herrens helbredelse fortsatt være med deg!”
- ”Men, Major”, svarte hun, ”Ser du ikke at jeg går i sko, Jesus har allerede helbredet meg!”
Det skjer mens vi er underveis – Halleluja!
De må ha hatt det slik de 10 spedalske. Da Jesus kom forbi ropte de om hjelp, og det eneste han sa var: «Gå og vis dere for prestene!» Men de hadde jo ingenting å vise fram. Det var ingen tegn til at spedalskheten hadde forsvunnet. Likevel gikk de. Det står ingenting om at de hadde stor tro, men de gikk. Å gjøre det Jesus sier er lydighet, og da bli lydighetshandlingen en troshandling helt uavhengig av den kampen mellom tvil og tro som utspiller seg i sjelen. Da er det godt å lese:
- Og mens de var på vei dit, ble de rene. Luk 17:11-19
Da jeg var i Kenya for et par uker siden hadde jeg undervisning fra 09:00 til 12:30 og fra 16 til 18:30. Om ettermiddagene hadde delegatene selvstudium. Av erfaring vet jeg at mange har behov for individuell samtale og forbønn og fikk derfor tilgang til et rom hvor delegatene som ønsket det kunne komme. Veldig mange tok imot tilbudet, og det var kø utenfor samtalerommet. På grunn av kulturforskjellene hadde jeg bestemt meg for å være forsiktig med berøring, og sørget for at det var et bord mellom meg og samtalepartneren. Under forbønn holdt jeg kun kollegaens hånd mens vi ba – men det var et unntak:
En av delegatene hadde vært syk lenge, og var egentlig ikke frisk nok til å være med på instituttet. Sykdommen hadde også gjort at hun hadde falt og var delvis lammet i en fot og en hånd. På sykehuset hadde de ikke klart å finne en diagnose og en kur. Etter forbønnen sa jeg plutselig: Jeg må få røre ved nakken din!
Uten noen form for dramatikk la jeg en finger på kvinnens nakke. Der er det! sa hun bare. Jeg hadde ingenting å vise til, bare lydighet til det Gud ba meg gjøre. Da vi skulle ta farvel et par dager senere, sa jeg:
"Må Herrens helbredelse fortsatt være med deg!”
- ”Men, Major”, svarte hun, ”Ser du ikke at jeg går i sko, Jesus har allerede helbredet meg!”
Det skjer mens vi er underveis – Halleluja!
Inga kommentarer:
Skicka en kommentar