Hva betyr det at vi er en Frelsesarmé?

«Vi er ikke frivillige. Vi føler vi må gjøre det vi gjør, og vi er alltid på vakt!»
Det er tidlig morgen i 1878, og William Booth er opprørt allerede før han er kommet ut av morgenkåpen. Arbeidet han har startet, som den gangen het Øst-Londons kristne misjon, har 45 avdelinger i Storbritannia. Den åtte sider lange rapporten fra arbeidet er kommet, og på den første siden står det at misjonen er en frivillig armé som bruker fritiden sin på å bringe frelse fra vantro, drukkenhet, laster og kriminalitet.
Booth tar pennen og stryker over «Volunteer Army», frivillig armé, og erstatter det med «Salvation Army». Øst-Londons kristne misjon er blitt til Frelsesarmeen."
Les mer på Frelsesarmeens nettsted

Hvis ingen går i fella...

…men passer seg for den, skal alle sammen glede seg i hellighet igjen! (Fra Jostein Nielsen blog)

Det er farer forbundet med hellighetsforkynnelse. Det er lett å havne i grøfta på den ene eller den andre siden. I dag har jeg et sitat fra Chick Yuill som selv har skrevet mye om emnet. Han tar et oppgjør med et for sterkt fokus på opplevelsesaspektet – i hovedsak er han bekymret for forkynnelsen av éngangsopplevelsen, i motsetning til at det følger mange slike opplevelser med når jeg er en Jesu etterfølger. Han skriver fra sin egen erfaring:

For det første, vektleggingen av hellighet som en erfaring som må mottas i tro førte nesten uunngåelig til en følelse av at det var selve opplevelsen som måtte bevares. Dette førte i sin tur til en unødig konsentrasjon om indre, åndelige følelser snarere enn et fokus på en stadig åndelig vekst.
For det andre var det en tendens til at ”hellighet” med tiden ble degenerert til en forståelse som liknet en form for loviskhet: Hellig liv ble uttrykt først og fremst i avholdenhet fra "verdslige fornøyelser" som for eksempel dans, kino, alkohol og tobakk. Skriftgrunnlaget man benyttet seg av var stort sett hentet fra brevene - som støttet teologien om "den andre velsignelse" – framfor å benytte tekster som omhandlet Jesu lære og liv. Ofte var det lite forkynnelse om hva det egentlig betyr å være en etterfølger av Jesus.*

Kanskje mange sitter igjen med slike tanker - da er det viktig å oppdage at man ikke er alene!

* Chick Yuill: ”A Terrible Beauty- The Fierce Splendour of Gospel and Grace” Authentic Media 2008 – s. 30

Åpnet ikke ild før de selv ble beskutt

"Israels forsvarssjef sier han er stolt over at soldatene som gikk til aksjon mot konvoien på vei mot Gazastripen i mai, bare åpnet ild etter at de ble angrepet." DagenMagazinet
Läs också svenska Dagen 
och Svenska dagbladet  "Enligt Ashkenazi var den israeliske soldat som öppnade eld redan skjuten i magen.
- Han drog helt enkelt sitt vapen och sköt sin angripare".

Gaza-konvoi var en planlagt provokasjon

"Konvoien som ble stanset på vei mot Gazastripen av israelske soldater 31. mai, var en planlagt provokasjon, mener Israels forsvarsminister Ehud Barak". DagenMagazinet

Går på vannet

– Det er en glede og et engasjement i det å gå på vannet som gjør at våre tanker om at dette er umulig, forsvinner, sier Ane Holden Vincent. Foto: Istock
Ane Holden Vincent skriver i Krigsopet om sitt liv:
"– Gud har invitert oss til å følge ham. Vi legger ofte invitasjonen i baklomma og tenker ikke på hva vi har blitt invitert med på. Man må åpne invitasjonen og tørre å svare ja eller nei, ikke bare «maybe attending», sier Ane Holden Vincent."

Alle for én!

Fra Jostein Nielsens blog:
Jeg fortsetter å reflektere over ”kollektiv hellighet” – i dag illustrert med slagordet: "Én for alle, alle for én" fra Alexander Dumas’ ”De tre musketerer”.

Som kristne er vi tilhengere av én som gav seg selv for alle. Det er ironisk at dette ble profetert av en av hans største motstandere:

«Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Joh 11:49-50

Johannes bekrefter at Kaifas som yppersteprest talte ”profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.

Johannes sin framstilling av "Jesus-hendelsen" har en spiritualistiske tilnærming som inkluderer et sterkt fokus på enhet. Dette gjenspeiles i den måten Jesus taler om at han selv er ett med Faderen, men også i sin siste bønn inkluderer han dette:

”Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. ” Joh 17:20-23

Alene døde én for oss alle. I hellighet står vi sammen som én for ham.

Hellighet og sekularisering

Fra Jostein Nielsens blog:
I går skrev jeg at vi sakte men sikkert beveger oss i retning verden. Det er en nødvendig prosess. Ordet ”sekularisering” har sin opprinnelse i middelalderen og beskrev det som skjedde da den verdslige makt overtok eiendom som tilhørte kirken. Kirken oppfattet dette som at den verdslige makt økte mens den geistlige avtok og at det "hellige rom" ble stadig mindre.

I et ”verdslig perspektiv” er dette sikkert en korrekt oppfatning, men i et åndelig perspektiv er det en tragedie dersom jeg tror at Guds ånds innflytelse i verden er avhengig av at kirken eier eiendommer og utgjør en økonomisk og politisk maktfaktor.

Utfordringen er at både troende og ikke-troende stadig blander sammen kirken som institusjon og Guds rike som en åndelig realitet. Ideelt sett har de to "størrelsene" felles mål - men dessverre ikke alltid.

Dietrich Bonhoeffer var opptatt av denne problemstillingen og skriver om en "religionsløs kristendom". Med det mener han ikke å tømme kristendommen for innhold og tolke tilværelsen uten Gud, men å tale om Gud på en måte som bringer ham tilbake til den virkelighet han er blitt hjemløs i.*

Helligheten må tilbake til verden. Satt på spissen: Det hverdagslige må bli hellig, men først må det hellige bli hverdagslig. Hvordan kan det skje?

Det finnes sikkert flere svar på det, men finnes det en guddommelig metode?

Jeg tror det. Etter denne verdens tankemønster er den neppe logisk:

For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, lyder ordet fra Herren. Jes 55:8

Verset står i sammenheng om ordet som ikke vender tilbake til Herren før det har utrettet det han har sagt. I morgen skriver jeg mer om denne ”guddommelige formidlingsmetode” – så kan jo du imens reflektere over hva den er .

* Bonhoeffer: "Motstand og hengivelse" s. 209