Centauro

lördag

Steg 4: Selvinnsikt. Hva bygger du livet ditt på?

- Fra Perleportalen.no - 

Når man bygger et hus er det viktig at grunnmuren er solid. Om ikke den er tilstrekkelig stabil, hjelper det ikke hvor fint resten av huset er. Grunnmuren skal ikke bare være stødig nok til å bære huset, men den må også være riktig laget, slik at den står imot fuktighet. Ellers kommer huset til å ødelegges av mugg - og fuktskader.


Om det er så viktig med grunnmuren når man skal bygge hus, er det ikke mindre viktig hvordan grunnmuren ser ut når jeg skal bygge mitt liv. Denne serien handler om hvordan man bygger sitt liv. For å kunne fortsette byggverket, må vi først undersøke om grunnmuren vi har lagt, tåler å bli bygd på. Dersom du har tatt de tre første skrittene i denne serien, så er du nå en kristen. Du har fått ta imot en person i livet ditt som er større og sterkere enn du selv, og som aldri kommer til å svikte deg: Jesus. Men til en god grunnmur hører også med å ha et realistisk bilde av seg selv. Det finnes mange mennesker som har bygd sitt liv på en løgn, på utflukter eller på usunne forhold til andre mennesker.

Løgn
Når man bygger sitt liv på en løgn, må man snart følge opp løgnen med nye løgner for å skjule den første. Til slutt blir hele livet et nettverk av løgner, og vi blir mer og mer fylt av uro for at noen skal avsløre våre løgner.

Det kan bare slutte på en måte. Før eller senere faller hele huset sammen.


Utflukter
Å bygge sitt liv på utflukter kan kanskje føles mer behagelig enn å bygge livet på løgner. For om vi gjentar våre utflukter ofte nok, kan vi lett begynne å tro at det er sannheten. Selv om det kan være behagelig å komme med utflukter, som for eksempel: «Det var ikke min feil...», «Det er på grunn av den eller den...» eller «Det kan ikke jeg noe for...», så er alle disse utfluktene et hinder for at jeg kan begynne å bygge mitt liv på sannheten.


Usunne forhold
Det er kanskje mennesker i mitt liv som jeg synes har skadet meg, og som er årsaken til min situasjon i dag. Det føles ofte vanskelig å tilgi et slikt menneske. Det finnes kanskje også andre mennesker som jeg burde gå til og be om tilgivelse.

Uoppgjorte forhold kan være som en gift i menneskets liv. Det kan fortære et menneske innenfra.

Ikke å tilgi et annet menneske kan gjøre meg så bitter at hele min personlighet forandres. Jeg kan til og med få psykiske og fysiske sykdommer på grunn av uoppgjorte forhold.

Det er viktig å rense ut all gammel bitterhet og nag når man skal begynne på et nytt liv, slik at man ikke blir sittende fast i det gamle livsmønsteret.


Sannheten holder
«Sannheten skal gjøre dere fri» (Joh 8,32).
Den eneste grunnmuren som er sterk nok til å bygge et liv på, er sannheten.

Av og til kan man kanskje oppleve sannheten om seg selv som en trussel. Det kommer av at det finnes ting i mitt liv som ikke tåler dagens lys og som ikke burde være der.

Men sannheten fungerer vanligvis som en befrielse. Selv om sannheten er negativ, kan det likevel være en befrielse at den kommer fram. Da behøver jeg ikke lenger være redd for å bli avslørt. Da har jeg bygd mitt liv på det som er ekte, det som er sant.


Våg å se deg i speilet!
For å kunne bygge videre på sin personlighet, er det viktig at man starter med et sant bilde av seg selv.

Man må våge å være ærlig mot seg selv og se seg selv slik man virkelig er.

En del mennesker har et svært dårlig selvbilde av seg selv. De finner bare feil i alt de gjør og alt de er. Når man befinner seg i en slik situasjon, skjer det lett at man går og bærer på en skyld som føles mye større enn det er grunn til i virkelighet. Andre mennesker har en altfor positiv oppfatning om seg selv. De har vanskelig for å finne noen feil overhodet i sitt liv og i sin personlighet. Alt de gjør er riktig, og dersom det finnes en feil, så er det alltid på grunn av andre.

Videre finnes det også mennesker som pendler mellom disse ståstedene. Det ene øyeblikket er de størst og best i verden, og i neste øyeblikk er de ikke verd noe som helst.


Sannheten om meg selv
Det finnes noe fint i hvert eneste menneske. Også i meg. Det finnes noe som er sant og ekte i min personlighet som Gud har skapt i sitt bilde.

Jeg må våge å gjøre noe med det som ikke burde finnes i mitt liv, for at det som er fint, kan komme fram.

Det er først når jeg våger å se sannheten og slippe fram det som er ekte og sant, at jeg kan få balanse og hvile i mitt indre. Da behøver jeg ikke lenger være redd for å bli avslørt, for da finnes det ikke lenger noe å avsløre.


Personlig selvransakelse
Det fjerde skrittet markerer, akkurat som de andre skrittene, begynnelsen på en ny livsstil. Det innebærer at du i dag skal begynne å vurdere deg selv realistisk.

Denne selvransakelsen vil hjelpe deg til å bli kjent med deg selv, og til å se de tingene i ditt liv som kan være til hinder for din videre utvikling:

- Få fram i lyset det som har såret og skadet deg, slik at du kan ta imot helbredelse i ditt indre.

- Kunne tilgi de personene som har skadet deg, slik at du selv kan bli fri.

- Kjenne igjen og avsløre tanker og reaksjoner som er til skade for deg selv og andre, slik at du kan være på vakt.

Det er viktig at du er ærlig mot deg selv. Våg å åpne ditt indre for deg selv og for Gud.

Søk sannheten. Du har gode og dårlige sider. Slik er det her i livet. Våg å se på dem.

Se også på det som har vært riktig og uriktig (syndig) i livet ditt.

Be Den Hellige Ånd om å vise deg det du behøver å se i ditt liv, og åpne ditt indre for ham.

Les Galaterbrevet 5, 19-21 om vår onde natur. Stans ved hvert enkelt ord i oppregningen.

Denne bekjennelsen kan du gjøre til din egen:


Bekjennelse:
Jeg vil la Den Hellige Ånd opplyse mitt indre, slik at jeg kan bli kjent med meg selv og se hva som har skadet meg. På den måten kan jeg ta imot helbredelse og befrielse og få kraft til å møt framtiden på en bedre måte.

fredag

Det handler om erfaring

Fra Jostein Nielsens blogg:
Den personlige erfaringen betydde veldig mye for Samuel Logan Brengle. Det betyr ikke at han så læresetningene som mindre viktige. For ham gikk de hånd i hånd: 
«Uten læresetningen, standarden, undervisningen, vil vi aldri gjøre erfaringen, og om vi har gjort den, er det sannsynlig at vi mister den. Uten erfaringen vil vi neglisjere undervisningen, vi vil tvile eller forakte læren, og vi vil senke standarden.» 
Men gjennom hele sitt liv, kom han alltid tilbake til erfaringen fra den 9. januar 1885 – året han fylte 25 år. Det var en tale om dåpen i Den hellige ånd som var starten på hans jakt etter opplevelsen. «Dag og natt i ukesvis ba jeg, søkte jeg og banket jeg på» forteller han (2). Så kom dagen da bønnen ble besvart – er erfaring jeg skrev om i går (3).

Jeg har flere opplevelser som jeg ser tilbake på som grensebrytende for min åndelige utvikling. Erfaringen av å «elske med Jesu kjærlighet» (4) kom etter at jeg allerede hadde hatt et personlig forhold til Den hellig ånd i mange år. Det skjedde slik:

Det var ingenting i situasjonen som ledet opp mot opplevelsen, som gjorde at jeg forventet at det skulle skje noe. Min store bekymring var helsesituasjonen til en ung mann i korpset som hadde hatt et hjerneslag, og jeg samlet bønnestøtte for ham. Mens jeg ringte rundt til menn og kvinner, unge og gamle, ble jeg plutselig fylt av en intens kjærlighet til dem. Det opplevdes så sterkt at det var på grensen til smerte. Da jeg forlot kontoret og gikk hjemover, elsket jeg alle jeg så, og jeg innså at denne kjærligheten ikke var noe jeg selv var i stand til å produsere – det var Jesu kjærlighet. Den spesielle fornemmelsen av nærværet av hans kjærlighet varte et par dager.

Dette skjedde for mer enn tjue år siden, og nå og da kommer den guddommelige kjærligheten på besøk. Jeg vet at han alltid er med meg, men aksepterer og lever godt med at jeg ikke alltid kjenner intensiteten av hans kjærlighet. For å være ærlig vet jeg ikke om jeg kunne overlevd en slik intensitet over tid. 


Jeg har oppdaget at når det skjer, er det i forbindelse med at jeg fokuserer på andre, og ikke på meg selv. Det var det som skjedde i tilknytning til terrorhandlingen i Istanbul i januar i år. Jeg bare måtte snakke og skrive om Guds kjærlighet.

Dagens ‘manna’: 

Hellighet handler om erfaring
Josteins blogg finner du HER. 

torsdag

– Skolen vår er en utviklingsarena

- Fra Perleportalen.no -

28 år etter at han var elev der, er Hans Nilsson tilbake på Jeløy folkehøyskole som rektor. Han mener folkehøyskolen har en viktig rolle i samfunnet.

– Det er ingen «deja vu-opplevelse» å være tilbake. Jeg føler at jeg er på en ny - gammel plass, sier Hans Nilsson.

– En skoleform samfunnet trenger
I juni startet Nilsson opp som rektor, etter at Wenche Walderhaug Midjord gikk over i andre oppgaver i Frelsesarmeen.

De siste årene har han jobbet i Frelsesarmeens barne- og familievern. Siden 1. januar har han jobbet i en prosjektstilling for å se nærmere på hva Frelsesarmeen kan gjøre med flyktningsituasjonen.


Les mer HER.

Steg 3: Overgivelse. Tør jeg ta steget?

- Fra Perleportalen.no - Vi er kommet til den tredje artikkelen i serien om skritt på troens vei. Det første skrittet vi pekte på, var å innse vår maktesløshet og våge å slippe fram lengselen som bor i oss. Det andre skrittet var å snu lengselen i en bestemt retning - mot Gud. Men verken det første eller andre skrittet kan hjelpe oss videre dersom vi ikke også vil overgi oss til Jesus.
Steget
Å overgi seg til andre kan være en skremmende tanke. Å overgi seg til noen innebærer at man åpner sitt liv for den personen. Det er mulig at du er såret på dette punktet. Kanskje du har åpnet livet ditt for noen som senere har skuffet deg og utnyttet deg.
Men det er likevel viktig at du våger å ta dette skrittet for å komme videre i livet.
Å overgi seg til Jesus, betyr at du gir deg, kapitulerer for Jesus. Men det betyr ikke bare at du gir opp noe. Når du åpner ditt liv for Jesus og gir ditt liv til ham, gir han også sitt liv til deg. Guds ånd flytter inn i deg. Det er det som kalles å bli født på ny, frelst.

Kraften i Guds løfte blir forløst
Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Da Jesus døde på korset, gjorde han det mulig for alle mennesker å ta imot frelsen.
Men til tross for at Gud vil det og har gjort det mulig, hjelper det meg ikke det minste før jeg gjør det til mitt. Kraften i Guds løfte blir ikke forløst for meg, før jeg handler som om det er sant for meg.
Bibelen er full av fortellinger om situasjoner der Gud har forberedt en befrielse eller velsignelse og ber folket å gå inn i den nye virkeligheten. Men menneskene nøler og går glipp av det som Jesus tilbyr. Ikke før man tar et skritt og går inn i det Gud lover, blir kraften i Guds løfte frigjort, og befrielsen/velsignelsen er et faktum.
Du må selv åpne deg og ta imot det som Gud har lovet for at det skal bli virkelighet for deg. Det kan finnes mange innvendinger i deg mot å overgi deg til Gud. Det er kanskje mange ting du synes du ikke forstår. Men man kan aldri forstå seg inn i Guds rike. Forståelsen er noe som ofte kommer senere.

Hva har Gud lovet?
Gud har lovet at denne nye fødselen, frelsen, er for alle som vil ta imot den. Både for dem som ser ut til å lykkes bra, og for dem som mislykkes gang på gang, og kanskje føler at de ikke er verdige til å ta imot frelsen.
Guds ord sier:
«Alle som tok imot ham, dem gav ham rett til å bli Guds barn.» (Joh 1,12)
«Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» (Apgj. 2,21)

Hvordan ta imot det?
Når man har bestemt seg for å ta imot Jesus i sitt liv og overlate seg til ham, kan det hende at man ikke riktig vet hva man skal gjøre for å ta dette skrittet.
I Romerbrevet 10,9 får vi en «bruksanvisning» for å ta skrittet:
«For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst.»
Det er altså noe man må tro i sitt indre og noe man må bekjenne med sin munn. En indre og en ytre bekjennelse.
- Hvordan kan man vite at man har tilstrekkelig med tro i sitt hjerte til å bli frelst?
- Når man har en indre vilje til å bli frelst, er hjertets tro moden til å ta skrittet.
- Hva er det man skal tro?
- At Gud har oppreist Jesus fra de døde. Det vil si at Jesus er levende i dag.
- Hva er det man skal bekjenne?
- At Jesus er Herre. Det vil si at det er han som har makten og bestemmer i ditt liv.

Dersom du tror at Jesus lever, og dersom du bekjenner ham som Herre, er du frelst i følge dette verset.
Du kan også uttrykke din bekjennelse på denne måten, og hvis du gjør den til din egen, kan du også bli et Guds barn!

Bekjennelse:
Jeg overgir meg selv bevisst til Jesus Kristus . Jeg bekjenner Jesus som Herre og tror at Gud har oppreist ham fra de døde. Jeg takker Gud for at han har frelst meg.

tisdag

Steg 2: Tro. Hvor mye må jeg tro?

Fra Perleportalen.no
Det første skrittet på troens vei handlet om å innrømme sin lengsel og sin maktesløshet. Når man våger å erkjenne at man ikke klarer seg på egen hånd, kan man kanskje føle seg tom og oppgitt. Hva skal jeg gjøre med min lengsel?
Mennesker har til alle tider forsøkt å fylle dette tomrommet med et innhold: Karrière, alkoholmisbruk, dagdrømming, eller at de kanskje håpet at alt skal bli bra av seg selv.
Men ingen ting av alt dette har vært til varig hjelp. Det hindrer meg bare fra å kunne ta imot virkelig hjelp, og det holder min befrielse på avstand. Det hjelper ikke å håpe på hjelp, når det man setter sin lit til, ikke er troverdig eller ikke har mulighet til å hjelpe.

Hvor skal min hjelp komme fra?

Når man erkjenner sin egen lengsel og sin maktesløshet, er det viktig at man vender sin tro og sitt håp til noe/noen som vil og kan hjelpe.
De aller fleste mennesker på jorden tror på noe. En høyere makt eller kraft. Men bare å tro på en diffus makt som man selv har skapt i sin fantasi og i sine forhåpninger, er ikke til stor hjelp når det virkelig gjelder.
Hundretalls millioner mennesker på denne planeten har lært å kjenne en personlig Gud som både vil og kan hjelpe oss i vår situasjon når vi våger å vende oss til ham.

Hvem er Gud?
Gud presenterer seg på mange ulike måter for at vi skal bli kjent med ham:
- I naturen og skapelsen
- I sitt ord (Bibelen)
- Gjennom hendelser og personer i vår hverdag
- Gjennom vårt indre

Men framfor alt har han vist oss hvem han er gjennom sin sønn, Jesus Kristus:
«Jesus vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.» (Tim 2,4)
Jesus kan: «Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn.» (Joh 1,12)
Gud vil ha fellesskap med deg. Ikke fordi du er så snill, dyktig, vakker eller intelligent, men rett og slett fordi han elsker deg:
«Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere.» (Rom 5,8)
«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,16)
Når Gud ser på deg, gjør han det ikke med fordømmelse. Han peker ikke bare på din mislykkethet. Han vil gi deg en ny start.
Når Jesus forteller lignelsen om den fortapte sønnen (Luk 15), så er faren et bilde på hvordan Gud er. Når den fortapte sønnen kommer hjem igjen etter å ha forlatt familien sin og sløst bort hele arven sin, blir han ikke møtt med: «Hva var det jeg sa!» I stedet møtes han av en åpen favn og inviteres inn i fellesskapet igjen.
Når Jesus presenterer seg selv (Luk 4,18), sier han at han er kommet:
- med et gledesbudskap for fattige
- med frihet for fanger
- med syn til de blinde
- med befrielse til de undertrykte


Opplever du at livet ditt er fattig og meningsløst?
Da finnes det et gledesbudskap til deg fra Gud!

Opplever du at du sitter fast i vaner som du ikke kan komme løs ifra?
Da sier Jesus at han er kommet med frihet til deg!

Opplever du at alt er mørkt i livet ditt, og at du ikke ser noe håp eller noen lysning?
Da sier Jesus at han er kommet for å gi deg nytt syn på deg selv og din framtid!

Opplever du at ditt indre blir undertrykket? At din personlighet blir undertrykket på grunn av hvordan ditt liv har vært eller på grunn av andre menneskers innstilling til deg?
Da er Jesus kommet for å føre deg ut i frihet!

Hvordan kan jeg tro?
Det finnes sikkert mange mennesker som synes at de ikke klarer å tro, selv om de forsøker. De spør seg kanskje: «Hvor mye tro må jeg ha for å bli godtatt av Gud?»
Men tro er ikke en prestasjon. Tro er en gave fra Gud. Gud forventer ikke et visst mål av tro som du må kunne akseptere for å bli akseptert. Siden troen er en gave fra Gud, er det han som gir deg troen.
Men du må ville tro. Du må våge å henvende deg til Gud for å kunne ta imot hjelp fra ham.
«Hvor skal min hjelp komme fra?» spør salmeforfatteren i salme 121. Og han finner selv svaret: «Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord.»
Vil du også vende deg mot Gud og søke hjelp fra ham, kan du gjøre denne bekjennelsen til din egen:

Bekjennelse:
Jeg tror at Gud, slik han viser seg i Jesus Kristus, kan hjelpe meg til en total forandring i livet mitt. Denne troen er en gave fra Gud.

Ti steg mot tro/Steg 1

Fra Perleportalen.no
Grubler du litt over den kristne troen og er nysgjerrig på å finne ut mer? Lurer du kanskje på om du kan kalle deg kristen? Funderer du på hvordan du finner Gud og får et personlig forhold til ham? Her inviterer vi deg med på en spennende vandring, der vi tar «Ti steg mot tro» - ett for ett.
På denne turen går du i det tempoet som passer deg selv, og som gir deg tid og rom for å tenke, reflektere, erkjenne og ta stegene i eget liv. Det finnes ingen «skjematisk fasit» for veien til tro ­ den er individuell for hvert enkelt menneske. Men «ti steg mot tro» går på en vei som mange har funnet gangbar. Målet er en levende tro på Gud. Slå følge, du også! Husk: «Den som leter, finner!» (Matt. 7,7) Serien er utarbeidet av frelsessoldatene Rut og Peter Baronowsky og Bert Åberg. 

Steg 1: Maktesløshet. Lengter du etter balanse og helhet?
Det finnes en lengsel lengst inne i hvert eneste menneske. Det er lengsel etter balanse og helhet, en lengsel etter å komme i kontakt med Gud. Den lengselen er innebygget i alle mennesker og til alle tider. Om man ikke har lært å kjenne Gud, driver denne lengselen en til å lage seg en «gud» i form av en stein, et tre eller hva som helst.

Alle mennesker er ikke villige til, eller i stand til, å innrømme at denne lengselen finnes i ens indre. Det kan til og med være slik at de ikke har oppdaget lengselen selv.

Man kan fylle livet med så mange aktiviteter at man holder lengselen på avstand. Men før eller senere får den tak i oss. Vi kan ikke springe ifra den, for den er en del av oss selv, og vi kan ikke springe fra oss selv, om vi aldri så gjerne ville iblant.

Mange mennesker er redde for å slippe lengselen fram. De kan være redde for stillheten. Dagene fylles med lyd, latter og samvær med andre, men når kvelden kommer og vi slukker lyset, tar våre egne tanker fatt i oss og roper etter helhet, balanse og fred.

En dypere mening med livet
Til og med mennesker som ser ut til å lykkes bra her i livet, går og bærer på den samme lengselen. De jager gjennom livet for å nå sine mål, og de lykkes. De får den jobben de alltid hadde lyst på, får råd til å kjøpe drømmevillaen og den bilen de alltid har ønsket seg. Men før eller senere når lengselen allikevel opp til overflaten. De sitter der med sine oppfylte drømmer og spør: «Var det virkelig dette som var meningen med livet?»

De mennesker som ikke lykkes så godt, oppdager kanskje tidligere at det finnes noe i dem som roper etter en dypere mening med livet enn bare å overleve.

Fiasko-fiskeren
Peter var fisker. Han hadde vært ute og fisket hele natten. (Du kan lese om det i Lukas evangelium, kapittel 5) Selv om Peter hadde arbeidet hele natten, hadde han ikke fått noe fangst. Var det noe Peter kunne her i livet, så var det å fiske. Han hadde sikkert trodd at fisketuren skulle lykkes, og at han skulle komme hjem med en stor fangst slik at han kunne forsørge familien sin.

Men ingenting ble som Peter og vennene hans hadde håpet denne natten. Til tross for alle anstrengelser i den kjølige natten, vender de tilbake på morgenkvisten uten en eneste fisk. Trøtte, nedslåtte og mismodige kommer de til stranden.

Der står Jesus! Han snakker til dem og ber dem kaste ut garnene på et annet sted. Peter påpeker at de faktisk har forsøkt hele natten, men ettersom Jesus ber dem, skal de forsøke en siste gang. Plutselig er hele situasjonen forandret. De får så mye fisk at garnene er i ferd med å revne. De må få hjelp av en annen båt.

Etter denne dagen var ikke Peters liv det samme mer. Han begynte et nytt liv. Han forlot garnene og fulgte Jesus.

Positiv maktesløshet
Det fantes noe positivt i den maktesløsheten som Peter opplevde da han hadde forsøkt hele natten og mislyktes. Han var mottakelig for Guds veiledning. Om han hadde kommet hjem med en stor fangst, hadde han kanskje ikke lagt merke til at Jesus stod der på stranden. Men nå, etter alle mislykkede forsøk, var han mottakelig for å ta i mot hjelp fra Gud.

å se sin egen virkelighet i øynene kan være det første steget mot en forandring i livet. Det første skrittet inn i en ny virkelighet, en ny livssituasjon.

«Det er ikke min feil...»

Mange ganger kan det være fristende å skylde på andre mennesker og andre forhold i stedet for å innrømme sin egen mislykkethet.

Man kan si: «Jeg har hatt en dårlig oppvekst. Det er ikke min feil. Jeg fikk dårlige kamerater. Og myndighetene burde handlet annerledes.»

Selv om det kan være behagelig å gjemme seg bak slike unnskyldninger, så hjelper det ikke meg i min situasjon. Det bare holder min befrielse på avstand.

En forutsetning for å kunne ta imot virkelig hjelp, er at man innser at man behøver hjelp. En forutsetning for å ta imot hjelp fra Gud, er at man ser og erkjenner sin situasjon, sitt behov og sin maktesløshet.

«Salige» kaller Jesus de mennesker som vi normalt ville kalt det motsatte av salige: De fattige, de sørgende, de sultne, de tørste, osv.

Deres «salighet» ligger i at de har et klart behov som de har sett, og som de innrømmer. Dette er den første forutsetningen for å ta imot befrielse og forløsning fra Gud.

De som ikke sulter eller tørster etter en forandring, eller den som aldri innrømmer at noe er feil, holder sin befrielse på lang avstand.

Den indre uro, eller tørst, er altså ikke bare noe negativt. å erkjenne den er det første skritt mot friheten.
Det første steget mot friheten

Det finnes et botemiddel mot mislykkethet og skyld: Tilgivelse. Men mot fortrenging av - og flukt fra - de faktiske forhold, finnes det ikke botemiddel.

Når vi våger å kapitulere og la vår indre lengsel komme til overflaten, - da finnes det håp. Dersom du innrømmer at du er beredt til å ta dette skrittet, kan du gjøre følgende bekjennelse til din egen:

Bekjennelse:
Jeg innrømmer at det finnes en lengsel i meg etter å få oppleve balanse og mening i mitt liv, og at jeg ikke kan klare det på egen hånd. Denne indre uro og følelse av maktesløshet er begynnelsen på Guds verk i livet mitt.

lördag

Det handler om 'smitte'

Fra Jostein Nielsens blogg:

Jeg vet at hellighet er smittsomt. Det er absolutt bibelsk belegg for det. I avsnittet om den hellige salvingsoljen leser jeg at alt og alle som var involvert i Gudsdyrkelsen i Tabernaklet ble hellige gjennom salvingen, og videre at:
Hver den som rører ved dem, blir hellig.
2 Mos 30:29b
Det er også belegg for å hevde at mennesker som blir fylt av Den hellige ånd også blir ‘smittesomme’. Det som skjedde med de 120 på pinsedagen spredde seg med epidemisk hastighet. Allerede første dagen var det 3000 mennesker som stilte det viktige spørsmålet, som kommer ved en hver epidemi:
«Hva skal vi gjøre, brødre?»
Apg 2:37b
De fikk oppskriften – hellighet handler om dåp, om å dø med Jesus og å oppstå med ham. Og siden den dagen er det ingen makt verken i himmelrommet eller her på jorden som har klart å stoppe ‘epidemien’. Mange krefter har forsøkt, men nettopp under forfølgelse og trusler om utryddelse har ‘det smittsomme livet’ vist ny spirekraft.

Dagens ‘manna’:

Hellighet smitter!
 Josteins blogg finner du HER.