En trussel?

Fra Jostein Nielsens blog:
For en del år siden var det et sterkt fokus på utbrenthet. Det er alltid en utfordring når det settes ord på noe som har blitt oppfattet som et problem, men som ikke har hatt en diagnose. Det kan fort bli en ”motesak”. Vel – jeg underviste litt om emnet, og brukte bl. a. Barbro Bronsbergs bok ”Brenn deg ikke ut!”. Den er relatert til jobbsituasjonen og har en god illustrasjon over faser vi går gjennom:

Som ny i en jobb kommer vi med gode ideer og masse entusiasme. Det er entusiastfasen som illustreres her. Som nye bringer vi med oss noe nytt. Utfordringen er at dette oppleves truende, og i stedet for å oppfattes som et positivt og velkomment tilskudd, kan nykommeren bli møtt med en kald skulder og i verste fall mobbing og forfølgelse.

Jesus kom med entusiasme. Han kom med noe ”nytt” som truet det bestående. Hensikten var å gjøre godt, men når noe virker truende, hjelper det lite om både hensikt og resultat er bra. En helbredelse på en sabbat kan få alvorlige konsekvenser:

Men fariseerne gikk ut, og sammen med herodianerne begynte de straks å legge planer mot Jesus for å få tatt livet av ham Mark 3:1–6

Måtte det aldri bli slik at jeg ikke lenger tør å satse på noe av frykten for at det skal få en kjølig mottakelse. Jeg vet faktisk ikke om noe ”nytt initiativ” som bare er møtt med anerkjennelse. Selv om ”alle” er enige om målet – vil det være mange meninger om hvordan målet skal nås.

De sterke opplevelsene

Fra Jostein Nielsens blog:
I et rikt land der de fleste har alt de trenger, er det blitt vanlig å gi ”opplevelser” i gave. Det kan være en billett til en begivenhet, en spa-behandling, en reise eller et gavekort til et måltid på en bedre restaurant.

Når det snakkes om fattig-Norge, er det ofte fokus på at de fattige barna står uten mulighet til å delta i sosiale aktiviteter som koster penger enten det er idrettslag, kulturskoler, venners bursdagsselskap eller en ferie. En av mine medarbeidere har akkurat fått gehør for en kulturskole som skal være åpen for alle. Opplevelser er viktige.

Åndelige opplevelser har gjort livet mitt rikt. Ofte handler det om å være våken for å se dem. Andre ganger kan de være så sterke at det ikke er vanskelig å assosiere seg med Johannes:

Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: «Frykt ikke!» Åp 1:17–20

Når jeg leser Åpenbaringsboken er det lett å forstå at det må ha vært en sterk opplevelse - ja, med dagen ordbruk en ”ekstrem” opplevelse.
En vandring i Herrens nærvær er en vandring i stadig forventning – ikke bare til at han skal berøre meg, men også andre gjennom meg.

SENDT TIL VERDEN

Clive Adams skriver i Krigsropet:
"Har vi byttet ut vår status som utsendt med å være isolert? Har vi stengt
oss inne med våre programmer istedenfor å komme oss ut med vårt budskap? Har vi byttet ut engasjement med aktivitet?
 Oberst Clive Adams, sjefssekretær Det er ikke så rart at utsendelsen er et viktig element i Guds virke. Gud selv er misjonær! Vi ser det helt fra skapelsesberetningen, da Skaperen forandret skapelsens utsagn fra «La det bli…» til «La oss…». Fra Det gamle testamente, gjennom Det nye testamente, og videre i kirkens historie, hører vi Guds «Gå!» Konsekvensen av William Booths utsendelse var at Frelsesarmeen ble født. Frelsesarmeen besto av gatefolk; folk som forsto at de var utsendt. Og de levde ut sin overbevisning og sin forståelse av sin utsendelse – der ute! Mens mange andre kirkesamfunn innbød, inviterte, sa «kom til oss», levde Frelsesarmeen ut en misjonerende Guds misjonsbefaling: «Gå!»

Vite og ville

Fra Jostein Nielsens blog: 

”En konstant hensikt er hemmeligheten til suksess”
sa Benjamin Disraeli.

Hvorfor er jeg med i Frelsesarmeen?
Fordi hensikten, vår misjon, er så tydelig. Etter min mening har vi ingen bedre definisjon av dette enn den John Gowans formulerte:

• Save Souls
• Grow Saints
• Serve Suffering Humanity *

Dagens bibelord forteller om en Far som vet hva vi trenger og som vet hva han vil:

det er deres Fars gode vilje å gi dere riket. Luk 12:22–32

Min Fars rike er ikke av denne verden, men det er i denne som en forsmak på den neste. Så lenge vi vet hva Gud vil, og hvilket oppdrag han har gitt oss skal vi få se Guds rike både her i tiden og i evigheten. Vi har ett evangelium for begge verdener!

* Det er vanskelig å finne en god oversettelse, men Gowans definerer oppdraget som:
- Sjelers frelse - De helliges disippelgjøring - Tjeneste for en lidende menneskehet.

Om 30 år kan hver tredje kineser være kristen

Norge idag: Kristendommen brer seg nå raskt i Kina. Fortsetter utviklingen, vil en av tre kinesere være kristen om 30 år, konkluderer Time Magazines Østasia-redaktør gjennom 23 år og forfatter av boken ”Jesus in Beijing”, David Aikman.
For 60 år siden var det knapt fire millioner kristne i Kina. I dag er det omtrent 80 millioner kristne, anslår det anerkjente, uavhengige analyseinstituttet Pew Research Center, ifølge danske Kristeligt Dagblad.

Noe å vise fram!

Fra Jostein Nielsens blog
Jeg er stolt av lander mitt og liker å vise det fram. Bildet er fra Brødsjøvann som ligger rett ved landstedet vårt – jeg viser det gjerne fram, for uansett årstid og tid på døgnet har det sin sjarm – det er vakkert.

Jeg er stolt av barn og barnebarn og snakker gjerne om dem når det er noen som vil høre på. Antakelig er jeg som mennesker flest, vi liker å dele det som er positivt. Men hva gjør jeg når jeg føler at jeg ikke har noe å vise til?

De må ha hatt det slik de 10 spedalske. Da Jesus kom forbi ropte de om hjelp, og det eneste han sa var: «Gå og vis dere for prestene!» Men de hadde jo ingenting å vise fram. Det var ingen tegn til at spedalskheten hadde forsvunnet. Likevel gikk de. Det står ingenting om at de hadde stor tro, men de gikk. Å gjøre det Jesus sier er lydighet, og da bli lydighetshandlingen en troshandling helt uavhengig av den kampen mellom tvil og tro som utspiller seg i sjelen. Da er det godt å lese:

Og mens de var på vei dit, ble de rene. Luk 17:11-19

Det hender at Gud ber meg om å gjøre noe og jeg føler at jeg har ingenting å vise til. Innvendig kan det være kaotiske bølger av tvil og tro. Men når jeg er villig og ”går” så skjer det mens jeg er underveis. Et ganske ferskt eksempel:

Da jeg var i Kenya for et par uker siden hadde jeg undervisning fra 09:00 til 12:30 og fra 16 til 18:30. Om ettermiddagene hadde delegatene selvstudium. Av erfaring vet jeg at mange har behov for individuell samtale og forbønn og fikk derfor tilgang til et rom hvor delegatene som ønsket det kunne komme. Veldig mange tok imot tilbudet, og det var kø utenfor samtalerommet. På grunn av kulturforskjellene hadde jeg bestemt meg for å være forsiktig med berøring, og sørget for at det var et bord mellom meg og samtalepartneren. Under forbønn holdt jeg kun kollegaens hånd mens vi ba – men det var et unntak:

En av delegatene hadde vært syk lenge, og var egentlig ikke frisk nok til å være med på instituttet. Sykdommen hadde også gjort at hun hadde falt og var delvis lammet i en fot og en hånd. På sykehuset hadde de ikke klart å finne en diagnose og en kur. Etter forbønnen sa jeg plutselig: Jeg må få røre ved nakken din!
Uten noen form for dramatikk la jeg en finger på kvinnens nakke. Der er det! sa hun bare. Jeg hadde ingenting å vise til, bare lydighet til det Gud ba meg gjøre. Da vi skulle ta farvel et par dager senere, sa jeg:
"Må Herrens helbredelse fortsatt være med deg!”
- ”Men, Major”, svarte hun, ”Ser du ikke at jeg går i sko, Jesus har allerede helbredet meg!”

Det skjer mens vi er underveis – Halleluja!