Bønnesvar i lokalavisen

Fra Krigsropet:
− Hvis du vil meg noe, Gud, må du slå meg i hodet med noe hardt, ba Stein Arne Skartveit. Gud «slo» med Stavanger Aftenblad.

Bruce the Almighty

Fra Jostein Nielsens blogg:Lørdag kveld hygget jeg meg med gjensynet av filmen ”Bruce the Almighty”. Det er drøye seks år siden jeg så den sist. Jeg lo den gang, og jeg lo for to dager siden. En genial film med masse god forkynnelse som berører sensitive tema som den frie vilje, bønnesvar og menneskenes forestilling om å vite bedre enn Vårherre.

Som mennesker flest mener Bruce at han har rett til å kreve noe av Gud, og det har nok hendt mer enn en gang at jeg i min enfoldighet har tenkt at ”det skylder du meg, Herre!”

Samtidig er jeg så pass nøktern at når totalregnskapet gjøres opp er jeg fullstendig klar over hvem som har utestående fordringer hos hvem. Da, som alltid, er det godt å hvile i nåden.

Kanskje det var totalregnskapet Akas hadde i tankene da han avslo Guds tilbud om å få kreve seg et tegn:

«Jeg vil ikke kreve noe og ikke sette Herren på prøve.» Jes 7:10–14

Jeg tror Gud liker en slik innstilling. Noe som også kommer fram i filmen der Bruce ikke lenger krever til seg selv, men ber for andres lykke.

Gud er raus: Akas fikk likevel løfte om et tegn, - og Bruce fant lykken i det han holdt på med før Gud tok ham i skole.

Gud, hjelp meg til å være våken for underet i hverdagen min i dag!”

- Kristen-folket må sette foten ned og kreve avkristningen stanset

Fra Norge idag:

"– Både kristenfolket og den øvrige befolkning må i tiden som kommer sette foten ned og kreve at det kristne fundament kommer på plass igjen i samfunnet - og at avkristningen stanses.
Det var hovedkonklusjonen under møtet som Komiteen mot avkristning av Norge nylig arrangerte i Narvik."

Alt med måte?

Fra Jostein Nielsens Blog:
”For mye og for lite skjemmer alt!” – det kan uttrykkes på mange måter. På mange av livets områder kan det være en utfordring å finne den rette balanse. Jeremia var soleklar over dette da han ba:
Herre, jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt. Tukt meg, Herre, men med måte, ikke i vrede, så du utsletter meg.
Jer 10:23–24
Fullstendig klar over at jeg også trenger korreks kan jeg identifisere meg med Jeremia. Likevel – Jeremia kjente Gud gjennom loven, den loven som Paulus kaller tuktemesteren (jfr Gal 3:24 – overs. 1930). Jeg kjenner Gud som far gjennom Jesus, og jeg vet at han tukter i kjærlighet. Da er det ikke jeg som utslettes, men de kreftene som bryter ned og ødelegger meg.
Tuktens* mål i den nye pakt er å gi ”tilbake fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den” (Hebr. 12:11). I det lys får jeg nesten lyst til å si: "Fritt fram, Herre!"

* 2005 oversettelsen bruker irettesettelse

Det gode eller det beste?

Björn O.Hansen skriver på sin blogg:
"Kun det beste er godt nok, sies det. Det er mye sant i det utsagnet, for det er nemlig slik når det gjelder etterfølgelsen av Kristus, at det beste kan bli det aller bestes verste fiende. Vi tenker nok ofte på at det er det som er ondt og det som er syndig, som kan hindre oss i å følge Kristus. Men også det som er godt kan stå i veien for det beste. Så av og til kommer vi i situasjoner hvor vi også må gi avkall på noe som tilsynelatende er bra og godt for oss. Det står nemlig i veien for det kall Herren har gitt oss, og den veien som Han har bedt oss om å gå. For utenforstående kan det virke spesielt og kanskje også merkverdig at vi velger å gi avkall på noe godt for å følge Kristus. I andres øyne kan den veien vi går synes som om vi er fanatiske. Men det er jo ikke mennesker vi skal tilfredsstille! Vårt kall er ikke å gjøre mennesker til lags, vårt kall er å tjene Gud."

"Snakker med Vår Herre som med mannen i gata"

"Hva slags menneske er denne Flora Larsson? Hun snakker jo med Vår Herre som en annen snakker med mannen i gata!" - Foto: Frelsesarmeen

Av Nils-Petter Enstad

Det var en av setterne på et Oslo-trykkeri som kom med dette hjertesukket mens han arbeidet med den første av de i alt seks samlingene med bønner som frelsesoffiseren Flora Larsson ga ut på norsk. I år er det 40 år siden den første av disse samlingene kom ut som bok.

Slo an ny tone
Med teksten "Jeg kan ikke be", som er åpningsdiktet i samlingen "Et øyeblikk, Herre!" fra 1970, slo Flora Larsson an en helt ny tone i den kristne poesien her i landet. Her var hverdagsbønner om hverdagssituasjoner i et hverdagslig språk. De siste tilgjengelige tallene viser at den første boka etter hvert er solgt i 38.000 eksemplarer - en helt eventyrlig tall for en diktsamling - kristen eller ikke. De to neste - "Mellom deg og meg, Herre!" fra 1975 og "Nærmere deg, Herre!" fra 1978, har solgt i henholdsvis 25.000 og 17.000 eksemplarer. Totalt har de seks bøkene av Flora Larsson som er oversatt til norsk solgt 99.000 eksemplarer.
Alle tekstene er opprinnelig skrevet på engelsk, men ble oversatt til flere språk. Men Norge var uten tvil det landet der diktene fikk sine fleste lesere, og det store flertall av disse tilhørte ikke Frelsesarmeen. Fremdeles brukes tekstene i kirker og frimenigheter, både som ren opplesning og som en del av liturgiske innslag. De har også vært brukt som utgangspunkt for studiegrupper.

Internasjonalist
Hvem var hun så, frelsesoffiseren som klarte å sette ord på tanker og følelser som titusenvis av norske kvinner og menn må ha kjent seg igjen i?
Hun ble født 31. mai 1904, som datter av et engelsk frelsesoffiserspar. Som barn fikk hun en internasjonal oppvekst, etter hvert som foreldrenes kall førte familien fra det ene landet til det neste. I 1927 reiste hun fra København til Frelsesarmeens internasjonale offisersskole i London. Noen år senere giftet hun seg med den svensk-fødte frelsesoffiseren Sture Larsson, og sammen tjenestegjorde de i England, Sør-Amerika, Frankrike, Danmark og Finland, før de kom til Norge i 1969 som ledere for Frelsesarmeens arbeid her i landet.
Flora Larsson begynte å skrive dikt allerede som tenåring. Men når hun begynte å skrive ned bønnene sine, var det som et ledd i arbeidet med sitt eget bønneliv. "Jeg hadde lest et sted at ved å skrive ned bønnene, ble de mer levende," fortalte hun selv. Til å begynne med syntes hun ikke dette var så vellykket. Hun beskriver de første bønnene hun skrev ned som "religiøse essays", preget av "høytravende fraser". Så kom hun på at hun mange år tidligere hadde lest en fransk bok der bønn var formet som en samtale. Denne formen bestemte hun seg for å bruke, og oppdaget at den fungerte. Det engelske Krigsropet begynte å trykke bønnene under vignetten "Just a Moment, Lord!", og ble også samlet i bokform med samme tittel.

Norge
I forbindelse med ordren til Norge våren 1969, ble det tatt initiativ til at disse bønnene skulle oversettes til norsk. Den som fikk oppdraget, var Krigsropets daværende sjefredaktør, oberstløytnant Per Raubakken. Han har også oversatt de øvrige bøkene hennes som er kommet på norsk, sammen med Haakon Dahlstrøm og Liv-Sigfried Runar. Allerede høsten 1969 sto de første diktene på trykk i det norske Krigsropet, og i 1970 kom de i bokform.
Det er interessant å studere opplagstallene for de forskjellige utgavene av den første boka, som også er den som har solgt mest. Den oversikten er som et lite forlagseventyr i seg selv. Man begynte med å trykke 2000 eksemplarer. Enhver som kjenner de norske salgstallene for kristne bøker i sin alminnelighet, og diktsamlinger i særdeleshet, vil mene at et førsteopplag på 2000 var dristig, nesten litt hasardiøst. Allerede året etter var det behov for et nytt opplag. Denne gang valgte man å trykke 1500. Tredje opplag ble på 1000 eksemplarer, det fjerde bare på 500. Tallene forteller om en nøling og stigende vantro fra forlagets side: Kunne det være mulig at boka bare fortsatte å selge?
Bare i løpet av året 1974 kom boka i fire nye opplag, tre av dem på 1000 eksemplarer, og det fjerde på 2000. I 1975 kom to opplag på 2000 eksemplarer hver, i 1976 ett opplag på 2000, før man i 1977 og 1978 dro til med et opplag på 5000 hvert av de to årene. Parallelt med at "Et øyeblikk, Herre!" solgte så bra, kom altså to andre samlinger, skrevet over samme lest, som også solgte svært bra. Den engelskfødte frelsesoffiseren ble noe så unikt i norsk sammenheng som en gedigen opplagsuksess med lyrikk.

Langt liv
Flora og Sture Larsson fikk tre barn sammen. Den eldste, en sønn, døde da han var sju år gammel. De andre to ble begge offiserer i Frelsesarmeen. Sønnen John var Frelsesarmeens general og verdensleder fra 2002 til 2006, mens datteren Miriam blant annet har vært nestkommanderende for Frelsesarmeen i Norge.
Fra Norge gikk ferden til England for ekteparet Larsson i 1972. I 1974 ble de pensjonert, og bare kort tid etter pensjoneringen døde ektemannen. I en artikkel hun skrev et års tid etter ektemannens brå død, forteller hun om hva slags sterk, åndelig opplevelse det var å kjenne seg omgitt av Guds kjærlighet i den situasjonen. Forrige gang hun hadde merket noe tilsvarende, var da den eldste sønnen deres døde.
Flora Larsson fikk mange år som enke. Hun fortsatte å skrive, og ga ut flere diktsamlinger, en minnebok og en antologi med biografiske artikler om kvinneprofiler i Frelsesarmeens historie: "My Best Men are Women". Hun døde i London 12. mars 2000 - nær 96 år gammel. KPK

Militær karriere

Fra Jostein Nielsens blog (http://www.jostein56.blogspot.com/)
Min militære karriere er ikke mye å skryte av. I utgangspunktet nektet jeg da jeg var på sesjon. Jeg var allerede ”løytnant” i Frelsesarmeen, og ble oppfordret om å søke som presteassistent og organist ved Haakonsvern. Jeg tok rekruttskolen på Madla, trivdes godt i musikktroppen, havnet ikke som presteassistent, men ble forfremmet til ledende menig og opptatt på kvatermesterkurs. Det første inntaket av rekrutter var preste- og legestudenter som skulle avtjene verneplikten i sine profesjoner etter endt utdannelse.

Da jeg hadde morgenrunden for disse rekruttene, gikk jeg inn på kasernene og ropte:
Våkn opp, du som sover,
stå opp fra de døde,
og Kristus skal lyse for deg.
Ef 5:8–20
Det var ment som en liten spøk, uten å redusere alvoret i oppfordringen. Den var aktuell for presterekruttene den gang. Den er aktuelle for alle i dag – inkludert meg selv, for Paulus fortsetter: Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje.

PS - passifistiske samvittighetskvaler førte til at jeg dimmet i marinen og fullførte verneplikten som sivilarbeider.

Flere kvinner i Det høye råd

Fra Perpotalen.no:
Ny endring i Frelsesarmeens regler fører til økt kvinneandel i Det høye råd.

1. mars 2010 kunngjorde General Shaw Clifton, Frelsesarmeens internasjonale leder, at medlemmene i Det høye råd fra nå av også skal inkludere alle offiserer som har stillingen som Territorial president for Frelsesarmeens kvinneorganisasjoner. Det høye råd er organet som velger Arméens verdensleder. Tidligere var det bare kvinner som var kommandører av rang som fikk sitte i dette rådet. Endringen som Generalen nå har kunngjort gjør at alle som er Territorial president for Frelsesarmeens kvinneorganisasjoner, blir innlemmet i Det høye råd, uansett rang.
- Dette er en milepæl for Frelsesarmeen. Selv om antallet medlemmer som vil bli lagt til Det høye råd er relativt lite, er denne avgjørelsen en sterk bekreftelse av kvinnelige lederes likestilte rolle i Arméens verdensomspennende oppdrag. Å inkludere også disse kvinnelige lederne i Det høye råds rådslagninger er i tråd med både vår teologi og vår historie. Jeg er veldig glad for at dette har gått i orden, forteller general Clifton.
Som en konsekvens av denne forandringen, vil andelen menn og kvinner være nesten 50/50 i det neste møtet i Det høye råd. For første gang i Arméens historie er det faktisk stor sannsynlighet for at andelen kvinner vil overstige representasjonen av menn.
I tråd med The Salvation Army Act av 1980, ble vedtaket gjort gjennom en elektronisk avstemming med kvalifisert flertall blant arméens aktive kommandører, og det ble bekreftet av Frelsesarmeens advokater, Slaughter and May. En formell tilføyelse til loven ble gjort ved at Generalen signerte en ”Deed of Variation”.


Oversatt av Bjørn Magne Ørpetveit 02.03. 2010.