Så menneskelig

Fra Jostein Nielsens blog:

Jeg tror de fleste liker når noe blir helt ordinært og ekte, med andre ord helt menneskelig. «Vi blir alltid mer glad i mennesker når vi lærer dem å kjenne og oppdager at de har feil og mangler» sa Vigdis på vegne av Bergen 1. korps da vi tok farvel med menigheten etter tre spennende år, og så fortsatte hun: «Og deg, Jostein, er vi blitt veldig glad i!»
  
Det ble en god latter i salen, og jeg tok det som et komplement. Jeg hadde vært tilstede med min menneskelighet. Det er når jeg blir redd for å gjøre feil, eller tror jeg må være en annen enn den jeg er, at jeg fristes til å spille en rolle i stedet for å være nær som menneske med den sårbarheten det er. 

Les mer HER..

Miraklet i Risør - kåren som inte ville dø

 AUST AGDER BLAD  skriver om 125-årsfeiringen av korpset i Risør:

Synet av de fortapte

På en av mine reiser førte det jeg så fra vognvinduet til at tankene mine ble opptatt av den tilstand menneskemassene befinner seg i. De levde uforstyrret i et åpent og skamløst opprør mot Gud uten å ofre evigheten en tanke. Mens jeg så ut av vinduet, virket det som om jeg så dem alle… millioner av mennesker bundet til sin drikk og nytelse, sin dans og musikk, sine forretninger og bekymringer, sin politikk og sine problemer. Uvitende – i mange tilfeller en ønsket uvitenhet – og i andre tilfeller vel vitende om sannheten uten å bry seg det minste. Men alle, som en samlet masse, fortsatte ufortrødent mens deres blasfemi og djevelskap steg opp for Guds trone. Mens jeg grublet over dette fikk jeg et syn: 

Jeg så et mørkt, stormfullt hav. Skyene hang tunge og mørke over det hele. Nå og da glimtet et lyn mens tordenen rullet. Vinden ulte og bølgene reiste seg med skumtopper, brøt og brast, for å reise seg på nytt så skummet sprutet, tårne seg og bryte igjen. I dette havet syntes jeg at jeg så myriader av mennesker falle uti og drive rundt. De ropte og skrek, forbannet og kjempet mens de gikk under, og forbannende dukket de opp igjen med nye skrik, mens noen sank for aldri mer å komme til overflaten.

Og jeg så at opp fra dette mørke, hissige havet steg det en mektig klippe. Toppen tårnet høyt over de mørke skyene som hang over den stormfulle sjøen. Rundt hele foten av klippen så jeg en stor plattform. Til min store glede så jeg at flere av disse arme kjempende og druknende stakkarene klarte å komme seg opp på denne plattformen. Og jeg så at noen av dem som hadde kommet på trygg grunn hjalp de stakkars skapningene i sjøen å komme seg dit hvor de kunne være trygge.

Da jeg så nøyere etter, oppdaget jeg at flere av dem som var reddet planla hvordan de ved hjelp av stiger, tau, båter og andre effektive måter kunne redde de arme kjempende ut av sjøen. Her og der var det faktisk noen som uten hensyn til konsekvensene kastet seg i vannet, drevet av sin lidenskap for å redde de fortapte. Og jeg vet ikke hva som gledet meg mest – synet av de stakkars druknende menneskene som klatret opp på klippen og kom seg i trygghet, eller den innvielse og selvoppofrelse som de viste som med hele sitt liv var opptatt med å redde dem.

Mens synet fortsatte, oppdaget jeg at menneskene på plattformen var en ganske sammensatt gruppe. Det vil si at de var inndelt i forskjellige ”skift” eller klasser, og de beskjeftiget seg med forskjellige fornøyelser og yrker. Det virket som om det bare var ganske få som så det som sin oppgave å få mennesker opp av havet.

Men det som forundret meg mest var det faktum at selv om alle på et eller annet tidspunkt hadde blitt reddet fra havet, virket det som om nesten alle hadde glemt det hele. Det virket ikke som om minnet om mørket og farene ikke lenger plaget dem i det hele tatt. Og det som var like underlig og forvirrende for meg var at disse menneskene ikke så ut til å bry seg – i hvert fall ikke slik at det plaget dem – om de stakkars fortapte som kjempet og druknet rett foran øynene på dem… og blant de druknende var deres egne ektefeller, brødre og søstre, ja til og med deres egne barn.

Den engelske teksten: Who cares?
Publisert:
The War Cry 20. juni 1885
Gjengitt i flere bøker, bl.a.:
The Founder speaks again
Cyril Barnes ed., SP&S 1960

God PR?

Fra Jostein Nielsens blogg:

Jeg skjønner hva som menes med ordtaket: «Det du ikke vet har du ikke vondt av!» - men det er også sant at jeg kan ha veldig vondt av ikke å vite noe som er viktig å vite. Derfor er jeg også kritisk til misbruken av Frans av Assisis utsagn: «Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord!»

Ja – jeg er enig med Frans at hele livet skal vitne om ham, men jeg tror at ord er nødvendige. Dersom ikke noen hadde snakket om at Jesus hadde vekket Lasarus opp fra de døde, ville Lasarus i beste fall vært et isolert og uforklarlig fenomen. Men de som hadde opplevd det, vitnet om hvordan det hadde skjedd.

 

Ler mer HER...

Reaksjon og "palmesus"

Fra Jostein Nielsens blogg

Det er alltid en utløsende faktor som skaper en reaksjon. En aksjon, handling eller hendelse kan være motivert av en rutine eller en vane, mens en reaksjon alltid er et direkte gjensvar på noe konkret. Influensa er en reaksjon på et virus. Derfor er det mange som i disse dager tar en vaksine. En vaksine er, som kjent, litt «smitte» som injiseres for at kroppen skal reagere og bygge opp et forsvar og bli immune.

Da «folkemengden» fikk høre at Jesus var på vei til Jerusalem, kom det en umiddelbar reaksjon på det de hadde hørt: "Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham" (Joh 12:13a)

Les mer HER...

Dufter og lukter

Fra Jostein Nielsens blogg:

 

For de fleste mennesker er lukten viktig for totalopplevelsen av en situasjon eller et sted. Noen er mer bevisste på det enn andre, og jeg tror også at de fleste ønsker å lukte godt. Det er umulig å reise med fly uten å bli minnet på å kjøpe en eller annen «godlukt».

Nardus ble brukt av romerske parfymemakere til å lage nardinum, en av de best ansette av de duftende oljene. På Jesu tid måtte nardus importeres til Israel og den var en dyr vare.

Leserne av Johannes-evangeliet i hans samtid, var sikkert godt kjente både med lukt og verdi. Det kan virke litt rart at Johannes presiserer at: Hele huset ble fylt av duften. 

 

Les mere HER...

Fra Dagen.no